| dc.description.abstract | Sykepleiere skal arbeidet ut fra et helhetlig menneskesyn, og ivareta fysiske, psykiske, sosiale, eksistensielle og åndelige behov. Mange pasienter uttrykker ønske om å snakke om døden, men vi har erfart at eksistensielle og åndelige behov blir nedprioritert i en travel hverdag på sykehus. Vi har skrevet denne oppgaven for å få mer kunnskap omkring hvordan man kan snakke med pasienter under palliativ behandling. Vår problemstilling er: «Hvordan kan vi som sykepleiere snakke med pasienter ved livets slutt om det å skulle dø?»/ «What are your thoughts on the fact that you’re going to die soon?” For å besvare dette har vi gjennomført en litteraturstudie med utgangspunkt i pensumlitteratur, selvvalgt litteratur, forskning, egne erfaringer og pasientsitater.
Vi fant at pasienter uttrykker ønske om å bli anerkjent som person helt til livets slutt, og de ønsker sann informasjon om sin sykdom og situasjon. Det er viktig å danne et menneske-til-menneskeforhold, og stille pasienten åpne spørsmål, som for eksempel: «hva tenker du om at du snart skal dø?». Sykepleiere og studenter føler seg usikre i møte med døden, og de ønsker et støttende miljø med mulighet til refleksjon. Vår konklusjon er at gjennom erfaring og kunnskap styrkes sykepleierens evne til å gå inn i samtaler om døden. Det er viktig å vise pasienten at man har tid til samtale, og vise dette både gjennom nonverbal og verbal kommunikasjon. Pasientene uttrykker selv at det ikke er innholdet i samtalen som er det viktige, men at de blir ivaretatt med tanke på eksistensielle behov. | nb_NO |
