| dc.description.abstract | Løgnaktige fremstillinger, drøm, hallusinasjoner, psykoser, syner og profetier, bevissthetsforskyvninger,
tidssammensmeltninger og sammenføyning av parallelle verdener. Dette er
tematiske omdreiningspunkter i en rekke filmer og fjernsynsserier, samt dataspill, fra
midten av 1990-tallet og frem til i dag. Denne artikkelen vil gi en diskusjon av forvirringsfilm
(engelsk: mind-game film) og hvordan denne vektlegger det uforklarlige og rystende,
for deretter å drøfte fortellerbegrepet for film, og hvordan nærværet av en upålitelig forteller
gjør seg gjeldende. I dette skjæringspunktet, mellom det karakterene ser og opplever, og
det som virker å være en nøytral observasjon av karakterene – men som potensielt er feilaktig
– ligger diskusjonen om filmens forteller og denne fortellerens status. Begrepsavklaringer
utgjør imidlertid ikke i seg selv en endelig hensikt, de skal også tjene et formål i analytisk
sammenheng. De estetiske grepene inngår i et samspill med historiens meningsbærende
innhold. Dette vil belyses gjennom en analyse av Pål Sletaunes Babycall (2011),
som tematiserer omsorg og mishandling i nære relasjoner. | nb_NO |
