| dc.description.abstract | Det er funnet en sammenheng mellom unge menneskers deltakelse i idrett og fysisk aktivitet, og deres mentale helse. Det er imidlertid en begrenset mengde forskning som har undersøkt hvordan idrett og fysisk aktivitet kan påvirke psykisk helse, og hvilke mekanismer som kan være involvert. Det meste av forskningen har også vært kvantitativ i orientering, selv om bruk av kvalitative undersøkelser har større potensiale til å belyse slike mekanismer på en god måte. Alle barn og unge tilbringer et betydelig antall timer i kroppsøving i skolen, men denne konteksten er lite utforsket med tanke på den mulige påvirkningen den kan ha på utvikling av mental helse. Hovedformålet med denne studien var å fylle disse hullene ved å beskrive og forstå hvordan kroppsøvingslærere arbeider med unge mennesker, og hvilke implikasjoner det kan ha for utviklingen av mental helse hos ungdom. Studien fokuserte på sosiale prosesser og interaksjoner mellom lærere og elever, og ble utført innen kroppsøvingskonteksten i den videregående skole. Den overordnede problemstilling var "Hvordan jobber kroppsøvingslærere med unge mennesker, og hva er konsekvensene for de unges utvikling av mental helse"? En rekke sensibiliserende konsepter var veiledende i forskningen, og en ‘grounded theory’ tilnærming ble brukt ved gjennomgang av litteratur og analyse av studiens funn.
For å kunne forstå og beskrive kroppsøvingslærernes og elevenes opplevelser av de sosiale prosessene som foregår i kroppsøvingsundervisningen, og hvordan disse opplevelsene kan påvirke utviklingen av mental helse, ble flere kvalitative datainnsamlingsmetoder anvendt. En videregående skole i en relativt stor norsk by var settingen for studien. Data ble generert gjennom observasjon i kroppsøvingsundervisning, intervjuer med kroppsøvingslærere og fokusgrupper med elever.
Studien har identifisert en rekke sosiale prosesser, som finner sted i kroppsøvings- undervisningen, som involverer kroppsøvingslærere og studenter, og som hadde potensiale til å påvirke utviklingen av mental helse hos ungdom, både positivt og negativt. Kroppsøvingslærernes aktivitetsvalg, deres måter å kommunisere med elevene på, elevtallet og varigheten av faget per uke, samt rammene for undervisningen viste seg å være kritiske faktorer i forbindelse med dette.
Studien konkluderte med at kroppsøvingslærernes tilnærminger, og måter å arbeide med unge mennesker på, fører til at ungdom enten trives i og opplever at kroppsøvingsfaget underbygger faktorer relatert til deres mentale helse, som for eksempel selvoppfatning og resiliens, eller til at de opplever misnøye og ubehag i kroppsøvingsundervisningen, noe som gjør det mindre sannsynlig at de vil bygge et positivt selvbilde, og øker deres sårbarhet. Disse prosessene produserte til sammen en bestemt type sosialt klima som var enten støttende, eller undergravende i elevenes utvikling av mental helse. Imidlertid ble det også konkludert med at lærerne opplever rammene og arbeidsvilkårene sine som påvirkningsfaktorer for hvordan de arbeider med, og samhandler med elever. Dette forklarer hvorfor de ikke, til en hver tid og for alle elever, kan skape et sosialt klima som er støttende med tanke på utvikling av mental helse hos elevene.
Avslutningsvis, hvis målet er å styrke kroppsøvingsfaget som en mental helsefremmende arena, som det i norske helse- og skolepolitiske dokumenter antydes å skulle være, foreslår denne studien en rekke mulige tiltak. | no_NO |
