Pengene følger eleven: Budsjettmodellen for videregående skoler i Oslo

Abstract

Budsjettmodellen for de videregående skolene i Oslo, populært kalt «Pengene følger eleven» ble innført i 2005. Budsjettmodellen er enkel å operere siden det er antall elever som regulerer budsjettildelingen. Kjernen blir i praksis for skolene en kamp om elevene. Jeg har kun tatt for meg offentlige skoler i oppgaven. I problemstillingen har jeg tre punkter jeg ønsket å se på: Har det blitt endringer av ressursbruken i hverdagen på den enkelte skole som resultat av en noe uforutsigbar budsjettmodell. Har oppgavene og/eller oppgavemengden endret seg for skoleledelsen og har budsjettmodellen ført til at skolene strekker seg lengre for å beholde elevene noe som har ført til at frafallet har gått noe ned. Som metode har jeg valgt casestudie hvor jeg bruker kvalitativ design gjennom intervjuer med tre rektorer og presentasjon av kvantitative data med reelle budsjett- og regnskapstall for 2010. Både intervjuene og de kvantitative dataene blir oppgavens empiri. Ut fra studiet har jeg funnet at lite tilsier at det er større endringer i ressursbruken på de skolene jeg fordypet meg i, det blir kommentert i intervju at det er Kunnskapsløftet som har skapt enkelte endringer. Jeg finner at det er en utydelig sammenheng her siden det er budsjettmodellens tildeling som skal finansiere de endringene som kom med Kunnskapsløftet, blant annet gratisprinsippet. Når jeg finner at ressursbruken ikke har økt i særlig grad har konkurransen om elevene, og pengene som følger med, fylt opp klassene hos de skolene som er populære og har oversøking. Det har blitt flere elever per lærer. Dette tilsvarer større klasser, en av skolene jeg intervjuet har opptil 35 elever i klassen. Debatter rundt lærertetthet har vært hyppig til stede i media og i lærerorganisasjonene, dette er i og for seg opp til den enkelte skole med budsjettmodellen, det er opp til rektor å prioritere hvordan form og organisering han eller hun vil ha på sin skole med utgangspunktet i den potten med penger han har og som resultat av hvor mange elever han har. Intensjonen om frihet til å velge skole begrenser seg til de flinkeste elevene. Skolene med godt omdømme får de beste elevene.

Engelsk sammendrag (abstract): The budget model for the upper secondary schools for Oslo municipality is popular called “the money follows the pupil” and was introduced in 2005. The budget model is easy to operate since it’s the number of pupils that regulate the budgetary allocations. The core in a practice way for the schools turns out to be a battle between the schools for the pupils. I have only been looking at public schools in this paper. The issue has three points: Has there been an alteration in use of resources for the single school as result of an unpredictable budget model? Have the tasks and/or the amount of tasks for the school management changed? And have the budget model led to, that the schools do a little more for students that need a little extra help, to keep them, and that might be the meaning for less drop outs generally the last years. The method I’ve used in my research is a case study. I’ve used qualitative design through interviews with three principals and my quantity data is budget- and account numbers for the year 2010. The interviews and the quantity data are the papers empirical. From my research I have found that there hasn’t been alterations to mention for the three schools I had my research in, there was said in one of the interviews that it’s Kunnskapsløftet – the Knowledge Promotion Reform (education reform introduced in 2006 in primary, lower secondary and upper secondary education and training) that has made some of these changes. I see there is an indistinct coherence here since the budget models allocations is to finance the changes that came with Kunnskapsløftet for example the free principle of costs for the pupils. I can’t find in my research that there has been an increase use of resources in a particularly way, but the competition for the pupils, and the money that follows them, has overfilled the classes in the schools that are most popular. There are now more pupils per each teacher. One of the schools in my research had up to 35 pupils in a class. There have been debates in media and in the teacher unions about teacher-density, this is per se up to the school with the budget model, it’s up to the principal to make priorities how his or her school is to be organized based on the pot of money he has and how many students he have. For the pupils to decide the school they want to participate has a limit for the cleverest ones. The schools with the best reputation also get the cleverest pupils.