Selvavgrensing i faglig veiledning

Abstract

Hensikten med denne studien er å få innsikt i hvordan veiledere arbeider med fenomenet selvavgrensning i veiledning og på hvilken måte veiledningsrommet kan være en læringsarena for utvikling av selvavgrensning. Studien benytter kvalitativ metode, med en hermeneutisk og fenomenologisk forståelsesbakgrunn som vektlegger den enkeltes opplevelsesverden. Informantene består av seks strategisk valgte veiledere. De har erfaring fra veiledning og arbeid innen psykisk helsearbeid, tre av veilederne er erfarne og tre har mindre erfaring. Veilederne er blitt intervjuet ved hjelp av et semistrukturert kvalitativt intervju. Informantene vektlegger seks hovedelementer i veiledningsrommet som vesentlig i arbeid med selvavgrensning. Tiden skaper rom og er viktig som følelsesregulator. Kulturen danner bakteppe for veiledningen med å klargjøre forventninger, lage rammer og skape de verdier som skal prege veiledningsrommet. Veileder skal forvalte denne kulturen og hjelpe veisøker med å bevare kontroll over egen fortelling. Tilstedeværelse og oppmerksomhet er vesentlig i arbeidet med selvavgrensning fordi det er i nyansene arbeidet med å fremme selvavgrensning skjer. Veileders erfaring spiller en rolle i hvordan evnen til å være tilstede og oppmerksom er og kommer til uttrykk. Metoden som brukes skal tilrettelegge for at veisøkerne bevarer verdighet og kontroll for derigjennom å oppleve mestring. Informantene beskriver veiledningsrommet som en læringsarena for arbeid med selvavgrensning i stor grad, og læringen foregår i alle de overnevnte elementene. Det finnes kunnskap om viktigheten av veiledning, og fokus på selvavgrensning innenfor arbeid med psykisk helse. Fokus på selvavgrensning kan motvirke kontakttretthet og utbrenthet, og bidrar til at hjelper er etisk bevisst og empatisk i kontakt med pasienten. Med fokus på tilstedeværelse og åpenhet for den andre, kan hjelper møte pasienten med en anerkjennende holdning, og dermed fremme pasientens selvavgrensning.