Handlingsorientert forskningssamarbeid som metode for fagutvikling i en psykiatrisk sykehusavdeling. En evaluering

Abstract

Hensikten med denne studien er å gjøre en evaluering av metoder brukt i et fagutviklingsprosjekt innenfor en psykiatrisk sykehusavdeling. Prosjektet er igangsatt for å utvikle samarbeidet mellom ansatte og pårørende til unge pasienter som utredes og behandles for en psykoselidelse. Overordnet design i dette aksjonsforskningsprosjektet er handlingsorientert forskningssamarbeid, der hensikten er å involvere personalet som aktive deltagere og medforskere i en prosess for å utvikle en praksis, basert på vitenskapelig kunnskap og praksisbasert evidens, som de pårørende opplever møter deres ønsker og behov. Evalueringen, som er internt gjennomført, retter seg mot de anvendte metoder i prosjektet for å vurdere deres egnethet i framtidig fagutvikling. To ulike perspektiver er brukt i vurderingen: i hvilken grad anvendte metoder overensstemmer med handlingsorientert forskningssamarbeids teoretiske grunnlag, og hvorvidt metodene er egnet for fagutvikling i en psykiatrisk sykehusavdeling. Evalueringen baserer seg på data fra spørreundersøkelse blant ansatte og intervjuer av fire ressurspersoner i prosjektet, samt skriftlig materiale som belyser gjennomføringen av prosjektet og de benyttede metoder. Det empiriske datamaterialet settes opp mot kriterier som er hentet fra idegrunnlaget i handlingsorientert forskningssamarbeid: Deltagerorientering, Handlingsorientering, Lokalt perspektiv, Refleksiv prosess og Kunnskapsutvikling. En gjennomgang av faktiske praksisendringer i løpet av prosjektperioden er gjort for å understøtte vurderingen. Evalueringen viser at prosjektet har bidratt til økt fokus på pårørendesamarbeid blant de ansatte og at det har skjedd endringer i organisering og praksis for dette området, og at prosjektet dermed er vellykket i et aksjonsforskningsperspektiv. Det kan derimot ikke sies å ha lykkes i alle henseender som handlingsorientert forskningssamarbeid, da det er liten opplevelse av å være aktivt involvert i et forskningsprosjekt blant flertallet av de ansatte. Fokusområder for praksisutvikling synes å ha vært godt forankret i lokale problemstillinger, og prosjektmetodene har tilrettelagt for refleksive prosesser. Derimot har sammenkobling mellom refleksjon og handling ikke vært god nok som følge av for dårlig kontinuitet i prosjektet. Bedre kontinuitet og informasjonsflyt er faktorer som bør vektlegges sterkere i framtidige fagutviklingsprosjekt.

Engelsk sammendrag (abstract): The aim of this study is to evaluate methods used in a research project within a psychiatric hospital. The project intends to develop collaboration between staff and relatives of persons with recently discovered serious mental illness. The overall design for this action research project is co-operative inquiry, with an aim to involve staff as active participants and co-researchers in a process to develop a service, based on scientific knowledge and practice based evidence, which meet the needs of these relatives. This evaluation focuses on methods used in the project to judge their relevance as a strategy in future development in health care practice. The evaluation relies on two perspectives; to what degree methods used in the project correspond with the theoretical fundament of co-operative inquiry, and whether methods seems to be useful in future projects. The evaluation is based on material from a semi-structured questionnaire, interviews and written project documentation. Empiric material is connected with criteria from the theoretical fundament of co-operative inquiry: Participation, Clinical experience, Locale focus, Reflexive process and Knowledge development. Changes in practice and procedures were examined as a supportive perspective of evaluation. The evaluation results shows changes in practice and procedures which regulate the cooperation with relatives, and thus the project succeed in a perspective of action research. In consideration of co-operative inquiry, the project has not succeeded in aspect of participation. Most of the staff reports that they have little feeling of authentic collaboration. The studied areas in practice shows close connection to local needs, and methods used in the project have been successfully adapted to the intension of reflective processes. Due to lack of continuity in the project, connection between reflection and action do not seem to have been sufficient taken care of. The continuity of the project and information to staff should be more focused on in future projects. Key words: Evaluation, co-operative inquiry, action research, knowledge development in practice, psychiatric care.