Kommunikasjon, informasjon og etikk : eller: den fristende fjernheten

Abstract

Norsk: Den norske informatørens yrkeshistorie er relativ kort, selv om ”PR” ble en del av språket vårt like etter 2. verdenskrig. PR - fornorsket til ”Informasjon og samfunnskontakt” - ble for alvor en yrkesbetegnelse først rundt 1970, og yrkesgruppen har siden vokst jevnt i takt med at informasjonsfunksjonen er blitt anerkjent både i næringslivet og i den offentlige forvaltning. I 1999 var det registrert vel 2000 informatører i Kommunikasjonsforeningen som ”organiserer” informatører. Ansatt for å påvirke målgrupper er informatøren i en mer potent etisk-politisk rolle enn mange andre yrkesutøvere. Det må derfor stilles krav til den enkelte informatør om etisk-moralsk bevissthet og årvåkenhet. Hensikten med dette arbeidet er å bidra til at informatøren gjenkjenner den etiske situasjonen når han/hun er i den. Rapporten drøfter generelle etiske problemstillinger og det fokuseres dessuten på tre ”strukturer” - språket, teknologien og organisasjonen - for å vise hvordan informatøren kommer i maktposisjon i forhold til publikum. Rapporten gir få svar, men forhåpentligvis et bedre grunnlag til å stille de rette spørsmålene.

English: The history of professional PR in Norway is relatively short, although “PR” became part of the vocabulary few years after The second world war. Since the beginning of the 1970’s, however, PR has been regarded as an im-portant function both in private and in public sector, and in 1999 the number of PR pratitioners amounted more than 2000. PR is about influencing other people - the target group. Therefore the practitioners evidently is an ethicalpolitical actor in a higher degree than members of most other professions, a matter of fact that demands high ethical consciousness from him/her. The aim of this article is to help the practitioners to recognize the ethical situation whenever he/she is in it, a prerequisite for acting adequately. After having discussed ethical theories, I focus on language, technology and organization in order to show how these unavoidable “structures” are empowering the practitioners in relation to their target groups. The article gives few answers, but hopefully it may help PR practitioners to pose more relevant questions.