| dc.description.abstract | Denne forskningsoppgaven er skrevet ved masterstudiet i spesialpedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer, Norge. Dette er en teoretisk forskningsoppgave og et forsøk på å tilnærme seg poststrukturelle perspektiver med utgangspunkt i den franske filosofen Jacques Derridas (1939-2004) sin språkkritiske filosofi. Ved å bruke slike perspektiver i et utdanningsperspektiv, kan en få innsikt i det Derrida kaller «det store dramaet om språket» og hvordan språket begrenser og skaper muligheter på en og samme tid. Gjennom å bruke språkkritisk innsikt og grep viser forskningsoppgaven hvordan praktikeren som språkbruker kan gjøre en forskjell ved å skape mangfoldige muligheter i en opplæringspraksis.
Temaet for oppgaven er tidlig innsats som et begrep og fenomen i et utdanningsperspektiv. Begrepet er bygget på humanistiske prinsipper om selvidentitet, og er konstruert gjennom pedagogiske og politiske diskurser og ideologi gjennom mange år. Begrepet kan ut fra styringsdokumenter fremstå som et greit og stabilt begrep å forstå. Ved å bruke poststrukturelle teorier og å søke etter dikotom logikk og hierarkiske meningsstrukturer, kan en i denne oppgavens diskurs identifisere problemer i virkeliggjøringen av begrepet. Oppgaven prøver å identifisere gjennom en dekonstruktiv praksis hvor begrepet skurrer og hva skurringen består i.
Forskningsoppgaven problematiserer en tilsynelatende felles forståelse av begrepet tidlig innsats i styringsdokumentene og i intervjutekstene. Ved å følge Derridas språkkritiske begrunnelser for uetiske og uvitenskapelige meningsstrukturer, viser oppgaven hvordan en overskridelse av begrepet er nødvendig og mulig. Slik kan begrepet tidlig innsats på ny brukes som et vitalt begrep. Denne oppgaven har foreslått at praktikeren i utdanningssystemet hver dag må arbeide som en aktiv språkarbeider for å synliggjøre begrepets diffèrance. Dette språkarbeidet må gå på å produsere fram nye måter å forstå begrepet tidlig innsats på, der ingen måte er den riktige, men der pedagogen selv vet når begrepet er nyttig. Slik kan praktikeren selv være en forskjell og gjøre en forskjell. Derfor henvender denne oppgaven seg til pedagogen, spesialpedagogen og andre praktikere innenfor utdanningssystemet og foreslår en skjerpet årvåkenhet ovenfor språkets spill i arbeidet med barn og elever. Dette handler om å ta det individuelle og etiske ansvaret overfor den Andre. | no_NO |
