| dc.description.abstract | Samhandlingsreformen stiller nye krav til helsetjenestene i kommunene. Det legges mer vekt på helseforebygging, samtidig som flere skal få bistand til helsehjelp i hjemmene sine. Det betyr at pasientgruppen til hjemmebaserte tjenester (HBT) vil øke, og pasientene vil være sykere enn tidligere. For at pasientene skal få riktig behandling stilles det nå høyere krav til kompetanse blant helsepersonell (Fjørtoft, 2012).
Det er forventet en økning av levealder i Norge, det vil føre til mer enn en fordobling i forekomst av demens fra 2006 til 2050 (Folkehelseinstituttet, 2014), og det forventes at de skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Det vil da også bli en økning i antall pårørende og de pårørende vil derfor bli en gruppe som vil ha behov for oppfølging i form av informasjon og støtte (Fjørtoft, 2012). Vi vil i vår oppgave fokusere på hvordan vi som sykepleiere i HBT kan bidra til økt livskvalitet hos pårørende, slik at de vil klare å ta seg av personen med demenslidelse. Dette ved hjelp av å fokusere på forebyggende sykepleie. Pleierne i HBT beskriver hverdagene som hektiske (Fjørtoft, 2012), og ansvaret med å tilrettelegge best mulig for pårørende uteblir. Dette kan på sikt føre til helsesvikt hos pårørende. I stedet for å kunne bruke tid til å observere og kunne bistå velger sykepleieren å bare gjøre det vedtaket sier og heller «regne» med at den pårørende sørger for at alt det andre blir utført. Tønnesen og Nortvedt (2012).
I følge en rapport skrevet for demensforeningen (Hagen, 2006) sliter pårørende med store påkjenninger i den daglige omsorgen for sin demente ektefelle/samboer. De føler ofte at de ikke blir sett, og at det blir tatt for gitt at de gjør de oppgavene hjemmesykepleien ikke gjør. | nb_NO |
