| dc.description.abstract | Innledning: Å eie eller leie bolig er en selvfølge for de fleste mennesker i Norge, et av verdens rikeste land med et godt utbygd velferdssystem. De fleste av innbyggerne i Norge bor godt, men dette gjelder ikke alle. I den nasjonale strategien for boligsosialt arbeid, «Bolig for velferd» (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2014) blir det anslått at om lag 150 000 personer er vanskeligstilte på boligmarkedet, og at rundt 6200 av disse personene mangler et fast sted å bo. Grunnen til at de er vanskeligstilte er at de ofte mangler økonomiske ressurser til å komme seg inn på boligmarkedet, og/eller at de har tilleggsproblemer i form av rusproblemer, atferd og funksjonsnivå (Økland, 2012). I veilederen «Sammen om mestring» (Helsedirektoratet, 2014) blir det slått fast at personer med rusproblemer og/eller psykiske lidelser er overrepresentert blant de vanskeligstilte på boligmarkedet og blant de bostedsløse. I ROP-retningslinjen (Helsedirektoratet, 2012) blir det uttalt at 60 prosent av de bostedsløse har rusproblemer og 32 prosent har psykiske lidelser, og om lag 25 prosent har samtidig ruslidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelser).
Jeg jobber i en liten kommune, og vi har for så vidt få bostedsløse, men vi har en forholdsvis stor gruppe personer med rusproblemer som har/har hatt problemer med å komme inn på det private boligmarkedet, problemer med å beholde bolig og holde boligen i orden. Bosituasjonen til denne gruppen er preget av utkastelse på grunn av manglende betaling av husleie, bråk, uro og hærverk, søppel og rot i leilighetene og de blir stigmatisert av nærmiljøet. I en liten kommune/bygd kjenner alle hverandre, og de fleste vet hvem disse personene er. De blir ganske synlige i et lite og tett lokalsamfunn, og mange private utleiere vil ikke leie ut til personer med rusproblemer. Pr. i dag bor derfor de fleste i kommunale leiligheter rundt omkring i kommunen. Mange av dem er ikke særlig interessert i å ta imot bistand i form av boveiledning og hjemmetjenester, med det resultat at kommunen med jevne mellomrom må foreta storopprydning og kaste containere fulle med søppel og rot. Ofte må en også foreta diverse reparasjoner og vedlikehold forårsaket av hard bruk, hærverk og forsøpling. Manglende betaling av husleie medfører også utkastelser, men innebærer kanskje bare at de må flytte til en annen kommunal leilighet fordi vi i henhold til loven er forpliktet til å bidra med å fremskaffe bolig til vanskeligstilte personer. Mange har også pådratt seg store husleierestanser, og fått strømmen avstengt ved flere anledninger. Dette er en utfordrende gruppe å jobbe med, og en opplever ikke å komme i posisjon i forhold til å få dem til å ta imot hjelp. Ved tildeling av kommunale boliger er det ikke lov til å stille vilkår om at de skal ta imot for eksempel hjemmetjenester, en kan bare oppfordre dem til å gjøre det. Mange i denne gruppen er inkludert i LAR (legemiddelassistert rehabilitering), men mange har et stort sidemisbruk og er i aktiv rus. Deres situasjon er derfor preget av ustabilitet (både i forhold til rus, men også psykisk helse, f.eks. gjentatte rusutløste psykoser), kaos, dårlig økonomi, kriminalitet og uverdige boforhold preget av forsøpling, bråk/uro/naboklager og rot. Vi som jobber i det offentlige hjelpeapparatet føler oss ofte maktesløse i forhold til å hjelpe denne gruppen, og jeg har ofte lurt på hva som skal til for å komme i posisjon og gjøre bosituasjonen bedre for personer med omfattende rusproblemer og/eller psykiske lidelser.
Gjennom deltakelse på diverse konferanser/seminarer, artikler i aviser/fagtidsskrifter og kontakt med andre kommuner har vi stadig hørt om vellykkede boligsosiale prosjekter, og sist var det Housing First-prosjekter (også kalt HF) som vekket min interesse. Dette er en tilnærming/modell grunnlagt i USA for bostedsløse med alvorlig psykisk lidelse og/eller rusproblemer. Etter hvert som jeg leste om denne modellen ble jeg klar over at Housing First-programmet i Lisboa høster anerkjennelse rundt omkring i verden, de er også konsulenter for norske Housing First-prosjekter. Jeg kontaktet organisasjonen AEIPS i Lisboa som driver dette programmet (Casas Primerio heter det der), og spurte om jeg fikk gjennomføre min praksisperiode hos dem, og var så heldig at jeg fikk lov til det. Jeg var hos AEIPS i nesten syv uker høsten 2015, og ble mektig imponert over hva de får til ovenfor denne gruppen, der mange har alvorlig psykisk lidelse som for eksempel schizofreni i tillegg til rusproblematikk, spesielt med tanke på at Portugal fremdeles sliter etter finanskrisen, har stor arbeidsledighet og ikke i nærheten av vårt norske velferdssystem.
1.1 Problemstilling og avgrensning
Etter å ha vært i praksis i Lisboa begynte jeg å tenke «hva kan vi lære av dette? Er denne innsikten og erfaringen noe jeg kan dra nytte av i min egen jobb?», og «er det mulig å overføre dette til en norsk kontekst, spesielt i en liten kommune?». Jeg vil derfor i denne oppgaven undersøke om det er mulig å bruke denne kunnskapen og erfaringen i min egen jobb. Jeg kom etter dette frem til følgende problemstilling:
Hvordan kan bruk av prinsippene i Housing First-modellen bedre den boligsosiale oppfølgingen av personer med omfattende rusproblemer og/eller psykiske lidelser i norske kommuner?
Dette har jeg forsøkt å svare på i oppgaven, og jeg har valgt å avgrense meg til å ta for meg hovedprinsippene i Housing First-modellen. | nb_NO |
