Trening til samfunnsdeltagelse: Hvordan idrettsungdom leker med og etablerer solidaritet til hierarkier

Abstract

Den organiserte idretten er et eksempel på hvordan ungdom formes av institusjoner. Her møter ungdom idrettslige forventninger om mestringsglede, prestasjonsmål, spilleregler og trenerautoritet, men også sosiale forventinger knyttet til vennskap, familieengasjement og høflighet. Det er likevel ikke slik at ungdommer, verken i idrett eller andre institusjoner, oppfører seg i samsvar med forventningene. Jeg spør derfor: hvordan og med hvilke implikasjoner kan ungdom manøvrere sin organiserte hverdag? For å besvare spørsmålet brukes åtte måneders feltobservasjoner i et 15-årig guttehåndballag. Gjennom sesongen 2011-2012 deltok jeg primært som en integrert del av trenerteamet i kamp og på trening, men observerte også «gutta» sammen med foreldrene på tribunen. For å forstå ungdommens aktørmakt i denne konteksten brukes dramaturgiteori. Slik synliggjøres hvordan idrettsinstitusjonen, men også «gutta» selv former iscenesettelser av sosial makt. Hierarkier ble ofte verbalt underkommunisert av både voksne og ungdom. Maktrelasjoner fant derimot sitt uttrykk gjennom kroppslig og lekpreget kommunikasjon. Jeg hevder at denne kommunikasjonsformen gjorde det enklere for både voksne og ungdom å tolerere, til og med overse, «guttas» håndhevelse av sosial makt. Denne manøveren krevde derimot betydelig dramaturgiske anstrengelser og tolkningsinnsats fra både «gutta» selv og deres foreldre. Jeg viser hvordan det hele var mulig gjennom trening av solidaritet til hierarkier.