Interaksjon mellom gjess og landbruk i Vestfold; skadefelling eller jaging for å redusere beiteskader?

Abstract

1. Interactions between expanding goose populations and agriculture have increased the need for tools that reduce grazing damages on farmland. In recent year, geese have switched from preferring natural habitats to crops, a change having negative impacts on yields and plant composition that eventually leads to economic losses for the farmers. Various initiatives have been implemented by responsible authorities, as well as by individual landowners. Different scaring devices, including human scaring, derogation shooting and subsidy schemes are examples of crop protection tools. Both derogation shooting and scaring may have positive effects if they are conducted systematically and intensively. 2. In order to evaluate the effects of derogation shooting (shooting geese on farmland outside the hunting season), and human scaring, an experiment was conducted in early summer 2016 in Vestfold County at the property of Jarlsberg Hovedgård. The study site is located in an intensively driven farmland near a nature reserve used as roosting site by geese. Human scaring and derogation shooting were conducted with a few days interval (every second time). Site-use by geese, both before and after the action, was recorded, as well as their site-use in relation to crop-types and their growth stages. The distances between goose flocks and the fields where the shooting/scaring were conducted were also measured. 3. Around 500 geese used the study area, primarily young geese and non-breeders. Greylag Geese (Anser anser), the dominating species, decreased in numbers over study period, whereas Barnacle Geese (Branta leucopsis), although fewer in numbers, increased. Their site-use varied considerably among fields, from fields rarely visited by few geese to fields often visited by many geese. The location near the nature reserve was their “hot-spot”, a field with spring wheat, their most preferred crop in the total study period (62 % of the geese foraged on spring wheat). In the first part of the study period, 10-20 May, the new-sown stage of the crop was the plant stage most visited by geese (61 %), with a corresponding usage of sprouting plants (65 %) in the mid-period, 21-31 May. In the last part of the study period, 1-18 June, tillering plants were most preferred (66 %). 4. Five derogation shooting and four scaring events were conducted over the study period. In total, seven Greylag Geese were shot, although there were more shooting occasions varying from two to thirteen shots per event. This reflects the real situation for derogation shooting in the region. Marginal, but not significant, differences were found between the two methods. The number of geese in the study area after derogation shooting was on average smaller, but not significant different from the goose numbers after human scaring. The fraction of geese on the experimental fields, measured in relation to the total number of geese in the study area, was on average smaller after derogation shooting, but numbers varied considerably and were not different from the numbers after cases of human scaring. The distances between the various goose flocks on the farmland and the experimental fields were on average shorter after derogation shooting, but were not significantly different from the distances after human scaring. A model, analysing the factors affecting the field-use by geese, demonstrated that neither derogation shooting nor human scaring affected their site use the following day. The model suggests, however, that the geese have their favourite fields and follow the season’s progress of the various plant growth stages in spite of derogation shooting and human scaring in the area. 5. There are few scientific studies quantifying the effects of alleviating initiatives in the goose-agriculture conflict, both regarding national and international perspectives. Moreover, for the County of Vestfold, the present study is the first study ever where goose distribution on various crops is quantified. Results from the present study demonstrates that preventing goose damages by the use of derogation shooting or human scaring have limited effects in terms of goose numbers, both at neighbouring fields and at the specific field where the action is performed. No significant differences were found between the two methods. 6. Derogation shooting may be an important crop damage preventive tool on farmland. This study suggests, however, that the human scaring method may be just as efficient. The consequences are, however, regardless of method, apparently only short-termed, and presumably only detectable immediately after the shooting/scaring. Large-scale derogation shooting, where several geese are shot and many shots fired, can probably be a solution as this may scare more geese and also decrease goose numbers locally. Human scaring may also work as crop damage prevention if the most vulnerably fields, the “hot-spots” preferred by geese, are protected systematically over a longer time period.

1. Interaksjon mellom store bestander av gjess og landbruk har ført til konflikter som trenger en løsning for å redusere beiteskader på landbruksarealer. Gjessene har endret spisevaner de senere år, og prefererer landbruksvekster i større grad enn tidligere da hovedføde var naturlige plantevekster. Konsekvenser av gjessenes fødevalg er reduserte avlinger og økt ugrasflora på utsatte arealer, samt økonomiske tap i landbruksnæringen. Ulike tiltak har vært prøvd ut av både offentlige myndigheter og private grunneiere. Eksempel på tiltak for å redusere skader forårsaket av gjess er ulike type skremsler, manuell jaging, skadefelling, og økonomisk kompensasjon til grunneiere som avsetter arealer til avlastningsarealer for gjess. Både skadefelling og jaging kan ha en effekt på gjessenes bruk av dyrket mark om dette gjennomføres systematisk og i stor skala. 2. For å finne ut om hvilket tiltak som har størst effekt av skadefelling og manuell jaging ble det forsommeren 2016 utført et eksperiment på Jarlsberg Hovedgård i Vestfold. Studieområdet ligger i et intensivt drevet landbruksområde, og er i nær tilknytning til Ilene naturreservat som er et viktig våtmarksområde for gjess. Eksperimentet gikk ut på å gjennomføre skadefelling og jaging annenhver gang, med noen dagers mellomrom. Gjessenes arealbruk både før og etter tiltakene var utført, ble registrert, samtidig som ble det registrert hvilke lokaliteter gjessene befant seg på, antallet av disse, og hvilke vekster og plantestadier de prefererte lokalitetene har. I ettertid ble avstand mellom lokalitet for tiltak og gjessenes oppholdssted etter tiltaket beregnet. 3. Antallet gjess i studieområdet, for det meste unge og ikke-hekkende, var i underkant av 500 individer. Det var hovedsakelig grågås (Anser anser), med en nedgang i antall i slutten av perioden, men også hvitkinngås (Branta leucopsis) var tilstede og økte i antall mot slutten av perioden. Gjessenes bruk av de ulike lokalitetene (jordteiger) varierte, fra sjelden benyttet av få gjess til ofte benyttet av mange gjess. Det var særlig lokaliteten nærmest Ilene naturreservat som var utsatt for gjennomgående stort beitepress i hele perioden over hele arealet. På denne lokaliteten er det vårhvete, og dette var også den veksten som gjennomgående var mest preferert (62 %). I første del av studieperioden, 10.-20. mai var nysådd (61 %) det prefererte plantestadiet, mens det i midtperioden, 21.-31, mai, var flest gjess på planter i spiringsfasen (65 %). I siste del av studieperioden, 1.-18. juni, var det flest gjess på planter i busking- og etableringsfasen (66 %). 4. Det ble utført til sammen 9 tiltak; fem skadefellinger og fire jaginger gjennom hele perioden. Ved skadefellingsforsøkene ble det skutt til sammen 7 grågås, men ingen hvitkinngås. Skuddantall pr. forsøk varierte fra 2 til 13 skudd. Det ble dokumentert marginale forskjeller mellom de to tiltakene. Antall gjess som var i studieområdet etter skadefelling var noe lavere enn etter jaging, med det var ingen statistisk signifikante forskjeller i noen av de etterfølgende dagene. Andel av gjessene i studieområdet som var på den spesifikke lokalitet der det enten ble jaget eller skadefelt var lavere etter skadefelling sammenlignet med etter jaging, men det var stor variasjon i antall gjess og forskjellene var ikke signifikante mellom de to tiltakene. Avstanden mellom gåseflokkene registrert i studieområdet og lokaliteten der det var blitt skadefelt/jaget var i gjennomsnitt noe lengre når det var blitt skadefelt, men heller ikke disse forskjellene var signifikante. I en modell som analyserer hvilke faktorer som påvirker gjessenes arealbruk i området, viser det seg at om gjessene jages eller skadefelles, og antall dager etter tiltakene, ikke har noen effekt på hvordan gjessene fordeler seg, i hvert fall ikke den påfølgende dag som er første systematiske registrering i området etter tiltaket. Modellen viser imidlertid at gjessene åpenbart har favorittmarker som foretrekkes og at de følger plantenes vekststadie gjennom sesongen. 5. Det finnes i dag få studier, både nasjonalt og internasjonalt, som vitenskapelig har evaluert effekter av forebyggende tiltak i gås-landbruk konflikten. For Vestfold har det frem til i dag heller ikke være foretatt noen systematiske registreringer av gjessenes arealbruk og evaluering av deres preferanser både av plantevekster og –stadier. Dette studiet er et bidrag til dette. Resultatene viser at forebyggende tiltak som skadefelling og jaging har begrenset effekt både i form av mengde gjess i hele området og på den spesifikke mark, i hvert fall frem til en dag etter tiltaket (og påfølgende dager). Det ble heller ikke funnet noen forskjeller i effekter når en sammenlignet tiltakene. 6. Skadefelling kan være et viktig verktøy i skadebegrensning av gjess på landbruksarealer. Resultater fra dette studiet viser imidlertid at å jage bort gjessene manuelt kan ha like stor/liten effekt. Eventuelle effekter, for begge metodene, er imidlertid åpenbart kortvarige. Skadefelling i stor skala, der mange gjess felles, kan imidlertid være en løsning både fordi dette gir større forstyrrelser som kan holde gjessene lengre borte og reduserer antallet med gjess i området som forårsaker skadene. Jaging kan også fungere om en fokuserer på de mest sårbare arealene, som gjessene foretrekker, og gjennomfører dette systematisk over tid.