Bedre støtte til risikoutsatte barn og unge i skolen : Innovasjon i skolen og i samspillet mellom skole, barnevern og andre relevante instanser

Abstract

Mange risikoutsatte barn og unge får i dag mangelfull skolegang og får ikke utnyttet ressursene sine optimalt. Dette er et problem for barna og deres familier, og for samfunnet, med store omkostninger. Dette prosjektet har rettet seg mot hva skolen (barnehagen) og samarbeidspartnere (barnevern, PPT, helsetjeneste etc.) kan gjøre annerledes for å få til en bedring. Hovedformålet med prosjektet var å bedre kunnskaps- og samarbeidsgrunnlaget for at risikoutsatte barn/unge i vår region skal få god støtte i skolen (og barnehagen) til å greie seg best mulig, faglig, personlig og sosialt. Vi har spesielt sett på fire områder: Hva slags kunnskap har lærere egentlig om risikoutsatte barn/unge, og hvordan kan kunnskapen bedres? Hvilke strukturer og mekanismer er det som hindrer en bedring av situasjonen, og hvilke strukturer og mekanismer må eventuelt etableres for å få til bedring? Hvordan fungerer det tverrfaglige samarbeidet omkring barna og deres familier, og hvordan kan slik kompetanse defineres og utvikles? Hvordan kan aksjonslæring som strategi bidra til faktisk bedring av praksis? I tillegg har vi arbeidet med å etablere et regionalt samarbeid rundt disse spørsmålene med formål om videreføring i et hovedprosjekt. Prosjektet viste at mange ansatte har lite kunnskap om enkelte grupper risikoutsatte elever, for eksempel elever som har opplevd omsorgssvikt og har relasjonsvansker, og følgene av dette. Prosjektet har vist at det kan være overkommelig å utvikle/tilegne seg slik kunnskap, og at denne kunnskapen er svært viktig for at barn/unge skal bli møtt på en klok måte, ut fra ulike individuelle behov. I tillegg trengs fokus på at alle elever og ansatte er en del av skolens fellesskap, fordi å tilhøre og mestre dette er av så fundamental betydning for positiv utvikling både sosialt og faglig. Videre viste prosjektet at det er flere strukturer og mekanismer som det må arbeides med for å bryte etablerte og uønskede mønstre. Dette gjelder blant annet organisasjonsstrukturer knyttet til mulighet for systematikk i arbeidet, skolens timeplan, fag- og personalstrukturer. Prosjektet har vist at det er mulig å gjøre noe med gjeldende strukturer, blant annet gjennom en mye sterkere personifisert oppfølging og skreddersøm, og med nøye vurderte koblinger mellom elev, lærer og fag. Det har også vist seg mulig å bedre informasjonsflyt, kontinuitet, systematikk og veiledning, blant annet gjennom tydelig ledelsesforankring og vilje/evne til å utnytte andres kompetanse. En viktig grunnstruktur i skolen er den samlede kultur og kompetanse som danner rammer for hvordan den enkelte elev blir møtt, slik som elevsyn, kunnskapssyn, læreplanforståelse og læringssyn. Prosjektet har videre vist at tverrfaglig, tverrsektorielt og tverrprofesjonelt samarbeid er etterspurt og nødvendig. Dette handler særlig om å avklare forforståelser/forventninger, intensjoner, ansvar og oppgaver i samarbeid, både innad i et kollegium og mellom skolen og eksterne samarbeidsmiljø, inkludert samspill med foresatte. Prosjektet har vist at tverrfaglig samarbeidskompetanse kan utvikles over tid, gjennom erfaring og systematisk arbeid, og gjennom strukturert opplæring og trening i praksis. En slik samarbeidskompetanse (kunnskaper, ferdigheter, holdninger) gir tilgang til felles språk omkring felles utfordringer. Samtidig konkluderer ikke prosjektet med en bestemt fasitløsning på hvordan tverrfaglig samarbeidskompetanseutvikling kan (må) foregå, da det kan foregå på forskjellige måter. Prosjektet har også vist at aksjonslæring med en lokal aksjonsgruppe som pådrivere er en god og nødvendig strategi for å arbeide med utfordringene og å få til endring av egen praksis. For å sikre kvalitet og kontinuitet i utviklingsarbeidet, trengs både kompetanse om arbeidsmåter i aksjonslæring, ressurser for å drifte arbeidet i hektiske hverdager, lokalt lederskap, forankring hos skolens ledelse og gjerne tilgang til ekstern veiledning. Prosjektet er gjennomført i tråd med intensjonene. Hovedutfordringen har vært å få til samarbeidsrelasjoner i regionen med parter som har tid og krefter til å sette inn i arbeidet, i og med at berørte praksisfelt har mange pågående aktiviteter, at det er en kamp om oppmerksomheten og at det tar tid å prioritere nye satsinger. Disse utfordringene arbeides det videre med ved at resultatene fra prosjektet videreføres i et hovedprosjekt som det søkes midler til fra Norges forskningsråd, FINNUT/Kompetanseprosjekt, og eventuelt hos andre finansieringskilder. Prosjektet er ledet av Høgskolen i Lillehammer ved Lene Nyhus i nært samarbeid med mastergradsstudent i pedagogikk, Jorid Avdem.