| dc.description.abstract | Mange risikoutsatte barn og unge får i dag mangelfull skolegang og får ikke utnyttet
ressursene sine optimalt. Dette er et problem for barna og deres familier, og for samfunnet,
med store omkostninger. Dette prosjektet har rettet seg mot hva skolen (barnehagen) og
samarbeidspartnere (barnevern, PPT, helsetjeneste etc.) kan gjøre annerledes for å få til en
bedring. Hovedformålet med prosjektet var å bedre kunnskaps- og samarbeidsgrunnlaget for
at risikoutsatte barn/unge i vår region skal få god støtte i skolen (og barnehagen) til å greie seg
best mulig, faglig, personlig og sosialt. Vi har spesielt sett på fire områder: Hva slags
kunnskap har lærere egentlig om risikoutsatte barn/unge, og hvordan kan kunnskapen bedres?
Hvilke strukturer og mekanismer er det som hindrer en bedring av situasjonen, og hvilke
strukturer og mekanismer må eventuelt etableres for å få til bedring? Hvordan fungerer det
tverrfaglige samarbeidet omkring barna og deres familier, og hvordan kan slik kompetanse
defineres og utvikles? Hvordan kan aksjonslæring som strategi bidra til faktisk bedring av
praksis? I tillegg har vi arbeidet med å etablere et regionalt samarbeid rundt disse spørsmålene
med formål om videreføring i et hovedprosjekt.
Prosjektet viste at mange ansatte har lite kunnskap om enkelte grupper risikoutsatte elever, for
eksempel elever som har opplevd omsorgssvikt og har relasjonsvansker, og følgene av dette.
Prosjektet har vist at det kan være overkommelig å utvikle/tilegne seg slik kunnskap, og at
denne kunnskapen er svært viktig for at barn/unge skal bli møtt på en klok måte, ut fra ulike
individuelle behov. I tillegg trengs fokus på at alle elever og ansatte er en del av skolens
fellesskap, fordi å tilhøre og mestre dette er av så fundamental betydning for positiv utvikling
både sosialt og faglig.
Videre viste prosjektet at det er flere strukturer og mekanismer som det må arbeides med for å
bryte etablerte og uønskede mønstre. Dette gjelder blant annet organisasjonsstrukturer knyttet
til mulighet for systematikk i arbeidet, skolens timeplan, fag- og personalstrukturer. Prosjektet
har vist at det er mulig å gjøre noe med gjeldende strukturer, blant annet gjennom en mye
sterkere personifisert oppfølging og skreddersøm, og med nøye vurderte koblinger mellom
elev, lærer og fag. Det har også vist seg mulig å bedre informasjonsflyt, kontinuitet,
systematikk og veiledning, blant annet gjennom tydelig ledelsesforankring og vilje/evne til å
utnytte andres kompetanse. En viktig grunnstruktur i skolen er den samlede kultur og
kompetanse som danner rammer for hvordan den enkelte elev blir møtt, slik som elevsyn,
kunnskapssyn, læreplanforståelse og læringssyn.
Prosjektet har videre vist at tverrfaglig, tverrsektorielt og tverrprofesjonelt samarbeid er
etterspurt og nødvendig. Dette handler særlig om å avklare forforståelser/forventninger,
intensjoner, ansvar og oppgaver i samarbeid, både innad i et kollegium og mellom skolen og
eksterne samarbeidsmiljø, inkludert samspill med foresatte. Prosjektet har vist at tverrfaglig
samarbeidskompetanse kan utvikles over tid, gjennom erfaring og systematisk arbeid, og
gjennom strukturert opplæring og trening i praksis. En slik samarbeidskompetanse
(kunnskaper, ferdigheter, holdninger) gir tilgang til felles språk omkring felles utfordringer.
Samtidig konkluderer ikke prosjektet med en bestemt fasitløsning på hvordan tverrfaglig
samarbeidskompetanseutvikling kan (må) foregå, da det kan foregå på forskjellige måter.
Prosjektet har også vist at aksjonslæring med en lokal aksjonsgruppe som pådrivere er en god
og nødvendig strategi for å arbeide med utfordringene og å få til endring av egen praksis. For å sikre kvalitet og kontinuitet i utviklingsarbeidet, trengs både kompetanse om arbeidsmåter i
aksjonslæring, ressurser for å drifte arbeidet i hektiske hverdager, lokalt lederskap, forankring
hos skolens ledelse og gjerne tilgang til ekstern veiledning.
Prosjektet er gjennomført i tråd med intensjonene. Hovedutfordringen har vært å få til
samarbeidsrelasjoner i regionen med parter som har tid og krefter til å sette inn i arbeidet, i og
med at berørte praksisfelt har mange pågående aktiviteter, at det er en kamp om
oppmerksomheten og at det tar tid å prioritere nye satsinger. Disse utfordringene arbeides det
videre med ved at resultatene fra prosjektet videreføres i et hovedprosjekt som det søkes
midler til fra Norges forskningsråd, FINNUT/Kompetanseprosjekt, og eventuelt hos andre
finansieringskilder.
Prosjektet er ledet av Høgskolen i Lillehammer ved Lene Nyhus i nært samarbeid med
mastergradsstudent i pedagogikk, Jorid Avdem. | nb_NO |
