| dc.description.abstract | Avhandlingen er en analyse av hvordan sakprosa om barneoppdragelse, sunnhet, moral
og familieliv utgitt i Norge i perioden mellom 1792 – 1952 fremstiller og konstruerer
barn og unges seksualitet, seksuelle uttrykk, følelser og handlinger. Det metodologiske
utgangspunktet er historisk diskursanalyse delvis bygget på diskursteoretiske begreper
fra Norman Fairclough og Ruth Wodak. Vitenskapsteoretisk er avhandlingen derfor
en konstruktivistisk analyse. Michel Foucaults teori om seksualitet som vitensform og
hans pastoralmaktbegrep blir brukt i fortolkningen av tekstene. Avhandlingen forsøker
å vise hvordan både etiske og vitenskapelige doktriner, normer og diskursive praksiser
som ble anvendt i omtalen av barn og unges seksualitet ble både styrt av historiske,
kulturelle og vitenskapelige kontekster, som fremveksten av borgerskapet, medisinske
gjennombrudd, religiøse konflikter og lærernes og legens voksende status i det 19. og
begynnelsen av det 20. århundre.
Videre vil den også forsøke å vise at kildetekstene også reflekterte forfatterens fagdisiplin
eller profesjon, slik at vi med Faircloughs begrep kan snakke om separate diskursordner
der tekstene kan kategoriseres ut fra sine svar på etiske, epistemologiske og ontologiske
spørsmål om barnets seksualitet. I perioden fra 1792 – 1902 isolerer jeg en teologisk, en
medisinsk og en pedagogisk diskursorden. I perioden 1902 – 1952 påvirker freudianisme
og psykoanalyse i stadig økende grad diskurser om oppdragelse, barn og seksualitet
slik at en ny diskursorden oppstår. Avhandlingen legger også vekt på språklige, retoriske
og diskursive virkemidler, som intertekstualitet og metaforer. | nb_NO |
