| dc.description.abstract | Temaet i denne studien er opplæringssituasjonen til elever i ungdomsskolen som har høyt fravær på grunn av emosjonelt ubehag. Jeg har foretatt en empirisk undersøkelse. Metoden er kvalitativ. Studien har en fenomenologisk tilnærming, og jeg har intervjuet fire skoleledere på Østlandet om hvordan de opplever opplæringssituasjonen til elever som har høyt fravær på grunn av emosjonelt ubehag for å få informasjon om dette fenomenet. Kunnskapen som denne studien bidrar til er kumulativ og bidrar til en utvidet forståelsesramme om temaet. Det er i Norge blitt forsket svært lite på denne gruppen elever, og det er behov for mer forskning for å utvide forståelsesrammen om temaet ytterligere.
Det er en begrepsforvirring på dette området. Haviks begrepsavklaring danner utgangspunktet for den gruppen elever jeg har fokus på i denne studien: Elever med skolevegring har lyst til å gå på skolen, men klarer ikke det på grunn av et emosjonelt ubehag.
Oppsiktsvekkende funn i datamaterialet gir næring til interessante diskusjoner i drøftingsdelen. Empirien i denne studien viser hvordan skolen gjennom lovverk, institusjonelle forhold og språk utøver en praksis i forhold til denne gruppen elever som frarøver dem menneskelig likeverd og utviklingsmuligheter som menneske, sett i lys av anerkjente teoretikere, deriblant de franske språkfilosofene Michel Foucault og Jacques Derrida. Denne frarøvelsen forsterkes ved at manglende registreringer bringer forholdet om disse elevenes tapte skolegang til taushet i den offentlige debatten om norsk skole.
Språk er makt når vi snakker og skriver om og til avvikende grupper mennesker. Språk er med på å skape forståelser i samfunnet av hva som er normalt og hva som er annerledes. Begreper og uttrykksformer som stigmatiserer og fører til utenforskap er med på å skape distanse mellom grupper med mennesker. Skoleledernes språk om gruppen elever med høyt fravær på grunn av emosjonelt ubehag, inneholder begreper som psykiske lidelser og diagnoser. Det er rimelig å anta at slike begreper tas i bruk på grunn av mangel på et mer relevant og hensiktsmessig begrepsapparat om mennesker som strever med å finne plassen sin i skolen som institusjon. Vi ser utvilsomt at begrepsbruken om disse elevene bidrar til å betrakte dem som annerledes og en avvikende gruppe, det anses av samfunnet som normalt at mennesker på deres alder tilbringer hverdagen sin i skolen. Det at de ikke tilbringer hverdagen sin i skolen
når det er forventet av samfunnet at de skal gjøre det, fører til at samfunnet ser på dem som annerledes, i tråd med Foucault sine teorier om institusjonelle og språklige maktaspekter. Derfor blir språk om annerledeshet viktig i arbeidet med disse elevene. En slik merkelapp eller stigma vil naturligvis føre til en ytterligere påkjenning og sannsynligvis også skam over en utilstrekkelighet og annerledeshet hos elevene det gjelder og deres foreldre, noe som kan være årsak til at foreldre til denne elevgruppen ikke bidrar til at den svært mangelfulle eller fraværende opplæringen til deres barn bringes frem i den offentlige debatten om norsk skole. En eventuell påkjenning og skam kan føre til at de ikke ønsker søkelys på dette temaet. Det er derfor særdeles viktig at områder som institusjonelle årsaksforhold i skolen, språk om annerledeshet i skolen og skolens lovverk blir sett nærmere på i arbeidet med å gi denne gruppen elever opplæring.
Sammen med institusjonelle forhold og lovverk drøftes språk med de empiriske hovedfunnene i sammenheng med en ny rapport basert på en ekspertgruppe nedsatt av regjeringen ledet av Thomas Nordahl. I rapporten foreslår ekspertutgruppen radikale endringer i norsk skole. De foreslår blant annet store bemanningskutt i Statped, lovendringer, mer tverrfaglig ekspertise nærmere elevene og en mer inkluderende norsk skole i praksis. | nb_NO |
