| dc.description.abstract | I innstilling 257 L (2016-2017) ba Stortinget den norske regjeringen om å foreta en faglig gjennomgang av den norske delbestanden av ulv, med den begrunnelse at en selvstendig utredning av hva som kan defineres som en levedyktig bestand av ulv i Norge aldri tidligere har vært gjennomført. Klima- og miljødepartementet ga Miljødirektoratet (MD) i oppdrag å følge opp dette arbeidet, med følgende spesifikasjoner: Gjennomgangen må omfatte en levedyktighetsanalyse for ulvebestanden i Norge, utredningen må ta hensyn til at bestanden deles med Sverige, og dermed må vurderingen omfatte både den norske delbestanden og den samlede sør-skandinaviske bestanden. Klima- og miljødepartementet anbefalte å dele arbeidet inn i to faser, der den første skulle gjennomgå tidligere arbeider, samt ulike begreper og faguttrykk som forekommer i forskrifter og lovverk, og dermed legge grunnlaget for en levedyktighetsanalyse i andre fase. Departementet påpekte at arbeidet med dette oppdraget må ha et strengt faglig perspektiv, og ikke være bundet til hensyn av premissene som ligger i dagens politikk.
Som første fase av utredningen ga MD Høgskolen i Innlandet oppgaven med å koordinere en workshop med et ekspertpanel, inkludert juridisk ekspertise og ekspertise i levedyktighetsanalyser, for å diskutere parametere som er relevante for gjennomføringen av fase to. Workshopen ble gjennomført 5. til 6. mars 2020, og denne rapporten oppsummerer diskusjonene og konklusjonene fra workshopen.
Hovedkonklusjoner:
Fra et biologisk perspektiv kan ulvebestanden i Skandinavia ikke deles i delpopulasjoner definert av administrative grenser. Den felles skandinaviske ulvebestanden deles mellom Norge og Sverige, og er knyttet til den større nord-/sentraleuropeiske metapopulasjonen gjennom innvandring. Derfor vil en egen bestandsanalyse for Norge ikke være biologisk meningsfylt. Levedyktighetsanalyser av den skandinaviske ulvebestanden er allerede gjennomført.
Fra et juridisk perspektiv, under nasjonal og internasjonal lov, er Norge forpliktet til å opprettholde arter og deres genetiske mangfold på lang sikt og å sikre at arter forekommer i levedyktige bestander i deres naturlige utbredelsesområder. Imidlertid fremstår Norges tolkning av deres forpliktelser overfor Bernkonvensjonen noe uklar, her illustrert med to ytterpunkter som ble diskutert under workshopen:
• Hvis Norge kun forplikter seg til å bidra til en felles bestand bør en enkelt yngling kunne være nok, gitt at Sverige opprettholder en levedyktig bestand.
• Hvis Norge tar det fulle ansvaret trenger Norge en levedyktig bestand alene, samt å sikre forbindelsen til den større metapopulasjonen.
Juridisk sett er det klart at hvert land som er part i konvensjonen har eneansvaret for å utvikle og gjennomføre de tiltak som det har akseptert i henhold til konvensjonen, på nasjonalt territorium.
Denne uoverensstemmelsen mellom den biologiske virkeligheten (grenseoverskridende bestander) og den juridiske virkeligheten (de enkeltes lands juridiske forpliktelser) er en utfordring. Hvorvidt en fremtidig grenseoverskridende forvaltningsplan er vellykket, og biologisk og juridisk levedyktig, er imidlertid avhengig av at begge aspekter tas på alvor.
Et trinn i retning av en mer koordinert forvaltning vil være å øke samarbeidet og legge grunnlaget for en gjensidig avtale mellom Sverige og Norge om et felles bestandsmål og en fordeling mellom de to landene. Dette vil potensielt også gi større fleksibilitet for å oppfylle forpliktelsene under Bernkonvensjonen, samt økt forutsigbarhet og robusthet i skandinavisk ulveforvaltning. De juridiske vilkårene for en slik grenseoverskridende tilnærming må utforskes nærmere.
For koordinert, kunnskapsbasert forvaltning av den felles skandinaviske ulvebestanden, vil en god forståelse av effektene av faktorer som lovlig og ulovlig jakt, og forbindelsen til den større metapopulasjonen, være av stor betydning. Spørsmålet om tilføring av nytt genetisk materiale bør prioriteres høyt, ettersom innvandring fra Russland sannsynligvis vil påvirke den genetiske variasjonen i Finland og Skandinavia. For å utforske hvordan ulike scenarier kan forventes å påvirke bestanden over tid, vil det være nyttig å utvikle en felles bestandsmodell for den skandinaviske ulvebestanden, som kan oppdateres fortløpende med nye data. For et større fennoskandisk perspektiv anbefales også informasjonsdeling med Finland og Russland. | en_US |
