«Bærekraftsrapportering i norske banker»

Abstract

Hensikten med denne masteroppgaven er å lære mer om norske bankers bærekraftsrapportering. Bankvirksomhet er i liten grad representert innen forskningen på CSR-rapportering, som inkluderer flere ulike områder innen samfunnsansvar. Det finnes lite konkret kunnskap om rapportering av påvirkningen på ytre miljø og klima. Bærekraftsrapportering er lovpålagt for mellomstore og store virksomheter i Norge, men det er i stor grad opp til hver enkelt virksomhet hvilken informasjon som rapporteres og hvordan denne informasjonen presenteres. Med dette grunnlaget har oppgaven følgende problemstilling: Hvordan er utviklingen innen bærekraftsrapportering i norske banker? For å besvare problemstillingen studeres utviklingen i bærekraftsrapporteringen over flere år, i årsrapportene fra de to norske bankene SpareBank 1 Østlandet og DNB. Det blir også gjennomført en sammenligning av utviklingen i de to bankenes bærekraftsrapportering. Datainnsamling har blitt gjennomført hovedsakelig som dokumentstudie av bankenes årsrapporter. I tillegg suppleres det med informasjon fra to telefonintervjuer med informanter fra de to bankene. Det teoretiske rammeverket i oppgaven er basert på tidligere CSR-forskning, legitimitetsteori og interessentteori. Dette brukes til å analysere og diskutere funnene fra det empiriske materialet, og viser seg å være nyttig for å oppnå større forståelse for bankenes valg og prioriteringer. Begge de to bankene støtter internasjonale initiativer for bærekraft, bruker rammeverk og retningslinjer i bærekraftsrapporteringen og inkluderer sine viktigste interessenter i bærekraftsarbeidet. For banker er den største påvirkningen på ytre miljø indirekte, gjennom blant annet beslutninger om utlån og investeringer. Mer rapportering av indirekte påvirkning og mer målbar informasjon fremheves som blant det viktigste i utviklingen innen bankenes bærekraftsrapportering. Indirekte påvirkning på ytre miljø medfører også klimarisiko, og bankene forbereder seg på denne risikoen ved kompetanseøkning og bruk av retningslinjer for ansvarlige utlån og investeringer. Begge bankene har også utviklet grønne finansielle produkter, for å tiltrekke seg kunder med interesse for bærekraft. Siden begge bankene er store innen norsk standard, kan forståelse av utviklingen innen deres bærekraftsrapportering kanskje også bidra til å forutsi hvordan utviklingen vil være for andre norske banker i fremtiden.

ABSTRACT The purpose of this master’s thesis is to learn more about Norwegian banks' sustainability reporting. Banks have received little attention in the research on CSR-reporting, which includes different areas of corporate social responsibility. There is little concrete knowledge about reporting of the impacts on the external environment and climate. Sustainability reporting is required by law for larger companies in Norway, but regulations are open for interpretation, and each company has the liberty to choose what information to disclosure and how to present this information. This master’s thesis is based on the following question: How is the development of sustainability reporting in Norwegian banks? To answer the research questions, the development of sustainability reporting is studied over several years, in the annual reports from the two Norwegian banks SpareBank 1 Østlandet and DNB. In addition to this, a comparison of the development in the two banks’ sustainability reporting is made. The main research method has been a document study of the banks’ annual reports. This information was supplemented with information from two phone interviews, with informants from the two banks. The theoretical framework of the thesis is based on previous CSR research, legitimacy theory and stakeholder theory. This is used to analyse and discuss the findings from the empirical material and proves to be useful in gaining a greater understanding of banks’ choices and priorities. Both banks support international sustainability initiatives, use sustainability reporting frameworks and guidelines, and include key stakeholders in their sustainability work. Banks’ greatest impact on the environment is indirect, for instance through decisions made about loans and investments. More information about the indirect environmental impact and more measurable information is pointed out as important in the development in the two banks’ sustainability reporting. The indirect impact on the environment also entails environmental risk, and the banks prepare for this by increasing their knowledge and the use of policies to assure responsible loans and investments. Furthermore, both banks have developed green financial products, which attract costumers with interest in sustainability. Since both banks in this research project are large in Norwegian standards, an understanding of their development in sustainability reporting may also contribute in prediction on how the development may be for other Norwegian banks in the future.