Tverrfaglig helsekartlegging av barn - bruker barnevernsansatte rapportene?

Abstract

Tverrfaglig helsekartlegging av barn har som hensikt å gi barneverntjenestene et grunnlag og et verktøy for å kunne gi det enkelte barn rett hjelp til rett tid. Det er ikke et mål å stille diagnoser under kartleggingen, men å finne barnets behov for oppfølging. Bare på den måten kan barn få forsvarlig omsorg og hjelp (Helsedirektoratet (2024), u.å., s. 23). Å arbeide i en barneverntjeneste og å følge opp barn som er plassert, fører med seg mange valg for den barnevernsansatte. Den ansatte i barneverntjenesten må vurdere hvilke behov barnet har for oppfølging, samt finne tiltak som gir barnet som bor i fosterhjem eller på institusjon, best mulig oppvekstsvilkår. Tiltaket «tverrfaglig helsekartlegging» har som hensikt å bistå barneverntjenesten, og de som arbeider der, med å kartlegge hvilket behov barnet har for hjelp og bistand. Dette for at barnet skal kunne motta riktig hjelp og omsorg. Målet med oppgaven har vært å besvare problemstillingen: «Hvordan erfarer ansatte i barneverntjenesten at rapporten fra tverrfaglig helsekartlegging i praksis påvirker oppfølgingen av plasserte barn?» Hensikten med å undersøke bruken av kunnskapen rapporten gir, er å finne ut om tiltaket har betydning i arbeidet med å følge opp plasserte barn. Det er brukt kvalitativ metode, med semistrukturerte intervjuer av et utvalg på fem informanter, som alle er ansatt i barneverntjenesten. Masteroppgaven har en hermeneutisk fenomenologisk forankring i vitenskapen, og det er brukt tematisk analyse for å systematisere materialet fra intervjuene. Funnene i denne oppgaven viser at det i barneverntjenestene er en ulik bevissthet rundt bruken av tverrfaglig helsekartlegging. Det er vanlig å henvise barn til kartlegging, men det er en større variasjon i hvordan rapportene følges opp i etterkant. Ingen av informantenes arbeidsplasser hadde nedskrevne rutiner for hvordan rapportene skulle brukes i oppfølgingsarbeidet i etterkant av en kartlegging. Et annet resultat er at de barnevernsansatte så på informasjonen fra rapportene de mottok etter undersøkelsen som allerede kjent kunnskap. Det ble understreket at det var fint å få informasjonen samlet i et dokument, og at det opplevdes som trygt at også noen andre så barnet og dets behov. Andre funn viser at det er en stor variasjon i hvordan og med hvem kunnskapen fra rapporten ble delt. Det er vanlig å inkludere informasjon fra rapportene i andre dokumenter, mens et mindretall av informantene også delte kunnskap og råd med barnas nære omsorgspersoner. Studien viser at det å ha rapporten med seg inn i tverrfaglig arbeid, oppleves som en trygghet. Rapportene er noe en kan «slå i bordet med», både i samarbeid og møter med andre instanser. Det kommer også frem at det er ulikt hvor lenge barnevernansatte ser på rapporten etter tverrfaglig helsekartlegging som et relevant dokument i arbeidet. Funnene viser at det er en felles oppfatning blant de barnevernsansatte om at tverrfaglig helsekartlegging kan være med å forbygge utilsiktede flyttinger av plasserte barn, om rapporten blir fulgt opp og brukt i oppfølgingsarbeidet til den barnevernsansatte. Masteroppgaven viser hvordan den enkelte barnevernsansattes utøvelse av skjønn i stor grad påvirker bruken av rapporten i oppfølgingsarbeidet av barnet. Det kan synes som skjønnsvurderingen blir avgjørende, fordi flere informanter mangler en felles forståelse og/eller rutiner på arbeidsplassen for hvordan rapporten skal følges opp. Videre belyser oppgaven at det er et behov for å drøfte hvordan man sikrer at de som er tettest på barna i det daglige, fosterforeldre og de som arbeider i barnehage og skole, får ta del i rådene rapportene gir.

Cross-sectional healthcare mapping of children aims to give the Child Protective Service (CPS) a foundation and toolkit to give every child the right help at the right time. However, it is not a goal to diagnose during the mapping, but to find the child's needs for following-up, only in that way can children get justifiable care and help (Helsedirektoratet (2024), u.å., s. 23). Working in the Child Protective Service with and following up placed children, brings along a lot of decisions for the CPS worker. The CPS worker must evaluate the individual child's needs for follow-up. In addition to this, they need to find measures that give the child living in a foster home or an institution the best possible conditions for upbringing. Cross-sectional healthcare mapping as a measure has the purpose of assisting the CPS, so that the child can receive correct help and care. The goal of the this has been to answer the research question: “How do the Child Protective Service workers experience that the report from cross-sectional healthcare mapping in practice influences their follow-up care of placed children?” The intention behind studying how the knowledge gathered by the report is used, is to determine if the mapping has an importance in the work of following up placed children. A qualitative method is used, with semi-structured interviews of a selection of five informants, all of whom work for the CPS. The master thesis has a hermeneutic phenomenological approach rooted in science, and thematic analysis is used to systemize material from the interviews. Findings show that in the CPS there is a difference in awareness around the use of cross-sectional healthcare mapping. It is common to refer children to the mapping, however, it is a bigger difference in the follow-up of the advice the reports give afterwards. None of the informants’ workplaces had written routines for how the reports should be used in follow-up work after a mapping. Another result is that the CPS workers considered the information in the reports they received after the survey as already familiar knowledge. It was emphasized that it was nice to get all the information together in one document and that it was experienced as safe that someone else looked at the child and their needs. Other findings show that there is a major difference in how and with whom the knowledge from the report was shared. It is common to use the information from the report in their own documents, while a minority of the informants also shared knowledge and advice with the child's close care givers. The study shows that bringing the report into interdisciplinary work gives a sense of security. It is perceived as something one can use to compel and “put your foot down” in collaboration and meetings with other institutions. In addition to this, it also comes to light that there is a difference in how long the CPS workers look at the report after a cross-sectional healthcare mapping as a document of relevance in their work. The findings also show a shared understanding amongst the CPS-workers that the cross-sectional healthcare mapping can help with preventing unintentional moving of placed children, but only if the report is followed up and used by the CPS-worker in their follow-up work. The master thesis shows that the use of the report in the follow-up work of the child depends largely on the discretion exercised by the individual CPS workers. The discretionary assessment to a great degree is decisive because several informants are missing a common understanding or routines in their workplace of how the report should be followed up. Furthermore, the thesis highlights that there is a need to discuss how to ensure that the people who are closest to the children; foster parents and the workers in kindergarten and school, get to take part in the advice the report gives.