Fra førstelektor til profesjonsdoktorgrad: En studie av den norske debatten om profesjonsdoktorgrad i lys av erfaringer fra Storbritannia, Australia og USA

Abstract

Denne rapporten diskuterer utviklingen av stillingen som førstelektor, som var en arv fra Universitetet i Oslo. Kapittel 1 sporer historien til stillingen som førstelektor fra dens oppstart på 1950-tallet, gjennom en kort framgangsrik periode, til dens nedgang og gjenoppblomstring med reformen i 1994. Doktorgraden fikk gradvis økt status og overskygget karriereveien for lektorer i høyere utdanning. Selv om det ble gjort forsøk på å innføre en profesjonell doktorgrad for førstelektorer på 2000-tallet, ble ideen gjentatte ganger avvist. Rapporten diskuterer to alternativer for ansatte for å ta doktorgrader basert på organisasjonenes og industriens behov, men evalueringer antyder at disse alternativene mangler klar teori og konkret forståelse. Derfor er det behov for å utrede profesjonsdoktorgraden for førstelektorer nærmere Kapittel 2 fokuserer på forekomsten av den profesjonelle doktorgraden i den angloamerikanske utdanningsverdenen. Denne graden ble opprettet for å håndtere de tradisjonelle doktorgradens begrensninger og for å lette kompetanseutvikling, med vekt på problemløsning i arbeidslivet og sosialt liv. Til tross for 'akademisk drift', forblir den profesjonelle doktorgraden populær i flere land, inkludert USA og Storbritannia. Denne graden tar sikte på å utvikle utøvere, ikke bare forskere, som kan innovere og forbedre arbeidsplassene sine. Kapittel 3 skisserer en vei til å lage en slik doktorgrad på egen kjøl.