Challenging the binaries: A queer perspective on Norwegian music education

Abstract

Sammendrag på norsk Denne artikkelbaserte avhandlingen utforsker betydningen, potensialet og utfordringene ved å integrere kjønn- og seksualitetsperspektiver i musikkundervisningen innenfor rammen av læreplanen fra 2020 (LK20) for grunnskolen (Kunnskapsdepartementet, 2020). Med innføringen av læreplanen har flere nye kompetansemål blitt introdusert, hvorav noen eksplisitt omhandler kjønn og seksualitet. I musikkfaget forventes det at elevene skal “undersøke hvordan kjønn, kjønnsroller og seksualitet fremstilles i musikk og dans i det offentlige rom, og skape uttrykk som utfordrer stereotyper” (Utdanningsdirektoratet, 2020). Denne avhandlingen undersøker hvordan lærere arbeider med temaer knyttet til kjønn og seksualitet i musikkundervisningen, inkludert de mulighetene og utfordringene de møter i denne sammenhengen. I tillegg utforsker avhandlingen den formative/dannende rollen musikk og populærkultur kan spille i identitetskonstruksjonen til kjønnskreativ (gender-expansive) ungdom, og fremhever dermed betydningen av musikkundervisning fra et uformelt perspektiv. De overordnede forskningsspørsmålene som styrer denne avhandlingen er: What can a queer perspective offer music education? og How can gender and sexuality perspectives be integrated into Norwegian music education within the framework of the 2020 national curriculum, and what challenges and possibilities arise from this integration?

Avhandlingen adresserer disse spørsmålene gjennom tre artikler. Artikkel 1 undersøker et utvalg musikklæreres tolkninger og forståelser av læreplanens mål knyttet til kjønn og seksualitet, og hvordan disse tolkningene påvirker deres undervisningspraksis i klasserommet. Dette undersøkes via en diskursanalyse av lærernes såkalte fortolkningsrepertoarer (Edley, 2001; Wetherell & Potter, 1987;) som gjenspeiler større ideologiske dilemmaer. Artikkel 2 fokuserer på en ikke-binær trettenårings erfaringer med å ha et ikke-normativt kjønnsuttrykk, og illustrerer hvordan musikk fungerer som et medium for utforsking og forhandling av hens (ikke-)kjønnede identitet. Artikkel 3 gir en filosofisk diskusjon om begrepet “utdanningens risiko” (Biesta, 2016) i kontekst av musikkundervisning, spesielt med tanke på usikkerheten og det potensielle ubehaget som ligger i å inkludere kjønns- og seksualitetsperspektiver i klasserommet. For å støtte denne undersøkelsen benytter avhandlingen et teoretisk rammeverk basert på skeiv teori og kjønnsteori (Foucault, 1981, Butler 1990/2007), ubehagets pedagogikk (Boler, 1999; Røthing, 2020) og dannelsesorienterte pedagogiske tilnærminger innen musikkundervisning (Dyndahl & Ellefsen, 2009; Nielsen, 1998). Den konseptualiserer også et “queer perspective” som en kritisk-analytisk linse for å undersøke hvordan iv musikkundervisning enten kan forsterke eller utfordre normative rammeverk gjennom subjektiveringsprosesser. Metodologisk benytter avhandlingen kvalitative forskningsmetoder, inkludert semi-strukturerte intervjuer med musikklærere og en narrativ kasusstudie av en ikke binær trettenåring. Diskursanalyse og narrativ historiefortelling fungerer som sentrale analytiske verktøy, og muliggjør en dyptgående utforskning av hvordan kjønns- og seksualitetsperspektiver manifesterer seg i pedagogiske praksiser, både i formelle og ikke formelle musikkpraksiser.

Avhandlingens funn indikerer at musikkundervisningen ofte opererer innenfor heteronormative rammeverk, der lærere ofte tolker kompetansemålene gjennom tradisjonelle kjønnsnormer. Imidlertid understreker erfaringene til den ikke-binære deltakeren i Artikkel 2 det transformative potensialet musikkundervisning har som en arena for utforsking og forhandling av identitet. Avhandlingen argumenterer for at integrering av kjønns- og seksualitetsperspektiver ikke bare handler om å tilføye ny kunnskap, men også innebærer å beskue den pedagogiske praksisen gjennom et “queer perspective” – ved å omfavne identitet som en ikke-essensiell kvalitet, ved å omfavne risiko og usikkerhet som styrker, og ved å anerkjenne subjektivering som en kontinuerlig prosess. Den understreker at denne nytenkningen innebærer å ta en risiko (jf. Biesta, 2016) ved å la utdanningsrommene forbli åpne og uforutsigbare. Slik bidrar denne avhandlingen til musikkpedagogikk som fagfelt ved å fremme en tilnærming som aktivt navigerer i kompleksitetene og mulighetene for skeiv pedagogikk i kontekst av den norske læreplanen.

Abstract: Sammendrag på engelsk This article-based dissertation explores the significance, potential, and challenges of integrating gender and sexuality perspectives into music education within the framework of the 2020 Norwegian national curriculum for primary and lower-secondary public schools (Ministry of Education, 2020). With the implementation of the 2020 curriculum, several new learning objectives, known as “competence aims,” have been introduced, some explicitly addressing gender and sexuality. Within the music subject, pupils are expected to “investigate how gender, gender roles, and sexuality are presented in music and dance in the public sphere, and create expressions that challenge stereotypes” (Norwegian Directorate for Education and Training, 2020b). This dissertation examines how teachers work with gender and sexuality topics in music education, including the opportunities and challenges they encounter in this context. Additionally, it investigates the formative role that music can play in the identity construction of gender-expansive1 youth, thereby highlighting the importance of music education from an informal perspective. The overarching research questions guiding this dissertation are: What can a queer perspective offer music education? and How can gender and sexuality perspectives be integrated into Norwegian music education within the framework of the 2020 national curriculum, and what challenges and possibilities arise from this integration? The dissertation addresses these questions through three articles. Article 1 examines music teachers’ interpretations of the competence aim and their experiences with integrating gender and sexuality in music education. This is investigated through an analysis of the teachers’ so called interpretative repertoires (Wetherell & Potter, 1987; Edley, 2001), which reflect larger ideological dilemmas. Article 2 focuses on the experiences of a non-binary thirteen-year-old with having a non-normative gender expression and illustrates how music serves as a medium for exploring and negotiating their (non-)gendered identity. Article 3 offers a philosophical discussion on the concept of educational “risk” (Biesta, 2016), in music education. I discuss this specifically in relation to the uncertainty and potential discomfort inherent in addressing gender and sexuality in music education. To support this inquiry, the dissertation employs a theoretical framework based on queer/gender theory (Butler, 1990/2007; Foucault, 1981) 1 I use the term “gender-expansive” throughout the dissertation to encompass the breadth of (non-)gendered identities. The term is borrowed from Garrett and Palkki (2021). ii pedagogy of discomfort (Boler, 1999; Røthing, 2020), and Bildung-oriented pedagogical approaches within music education (Dyndahl & Ellefsen, 2009; Nielsen, 1998). It also conceptualizes “a queer perspective” as a critical-analytical lens for examining how music education can either reinforce or challenge normative frameworks through processes of subjectification. Methodologically, the dissertation utilizes qualitative research methods, including semi-structured interviews with music teachers and a narrative single-case study of a non-binary youth. Discourse analysis and narrative storytelling serve as key analytical tools, enabling an in-depth exploration of how gender and sexuality perspectives manifest in pedagogical practices, both in formal and informal music practices. The dissertation’s findings indicate that music education often operates within heteronormative frameworks, with teachers frequently interpreting the curriculum aims through traditional gender norms. However, the experiences of the non-binary participant in Article 2 emphasize the transformative potential that music education holds as an arena for exploring and negotiating (gender) identity. The dissertation argues that integrating gender and sexuality perspectives is not just about adding new knowledge, but also about viewing pedagogical practice through a “queer perspective” – by embracing identity as a non-essential quality, by embracing risk and uncertainty as strengths, and by acknowledging subjectification as a continuous process. It emphasizes that this rethinking involves taking a risk (cf. Biesta, 2016) of allowing educational spaces to remain open and unpredictable. In this way, this work contributes to the field of music education by advocating for an approach that actively navigates the complexities and possibilities of queer pedagogy within the context of the Norwegian curriculum.