En ensom rytter i galopp: Praksisveilederen i kulturskolen

Abstract

Praksisopplæring er en sentral del av lærerutdanninger, og for mange studenter representerer praksisopplæringen det første møtet med praksisfeltet og læreryrket, som de utdanner seg til. Her møter de også praksisveilederen som til daglig er ansatt som lærer ved den respektive praksisskolen, i dette tilfellet kulturskolen. I denne artikkelen presenterer jeg en studie som er gjennomført med praksisveiledere i kulturskoler. De teoretiske perspektivene i studien er profesjonsteori og praksisarkitekturteori. Gjennom individuelle intervjuer har jeg undersøkt hvilke forståelser praksisveilederne har av sin profesjonsutøvelse knyttet til praksisundervisning, og hvilke praksisarkitektoniske arrangementer som fremmer, og hvilke som hemmer praksisundervisningen i kulturskolen. Jeg anvender min egen bakgrunn som lærerutdanner og kulturskolelærer og får dermed et blikk innenfra ved at jeg trekker på mine erfaringer og min kompetanse i forskningsprosessen. Resultatene viser at praksisveilederne opplever sin profesjonsutøvelse som meningsfull, men også noe ensom, og at det ikke er rom for alt innhold de mener er nødvendig i praksisundervisningen, på grunn av stort tidspress