Hvordan opplever saksbehandlerne i barnevernstjenesten utfordringer rundt ungdoms rettigheter og medvirkning når de er mellom 12 og 15 år?

Abstract

Denne oppgaven belyser utfordringer i barnevernstjenesten rundt barn og unges rettigheter og mulighet til reell medvirkning. Det er en pågående debatt rundt å senke alderen for partsrettigheter fra 15 til 12 år, men som oppgaven vil vise, er det uenighet på fagfeltet rundt dette spørsmålet.

Problemstillingen for oppgaven er: «Hvordan opplever saksbehandlerne i barnevernstjenesten utfordringer rundt ungdoms rettigheter og medvirkning når de er mellom 12 og 15 år?».

Oppgaven tar utgangspunkt i barn og unges rettigheter gjennom lovverk, offentlige utredninger og proposisjoner. I tillegg bidrar statistikk fra Statistisk Sentralbyrå til oppgavens teoretiske grunnlag. Oppgaven er ment som et bidrag til den pågående debatten om partsrettighetene til barn i barnevernstjenesten bør senkes.

Videre bygger oppgaven på fenomenologiske og hermeneutiske vitenskapsteorier, og benytter disse i et kvalitativt metodevalg. Det er gjennomført dybdeintervjuer med fem personer som jobber som saksbehandlere i en barnevernstjeneste, og som er i direkte kontakt med barn, unge og deres familier.

Resultatene viser at intervjuobjektene har ulik forståelse for partsrettighetene til barn og unge, og det er forskjeller i prioriteringen av disse rettighetene. Det viser seg at intervjuobjektene ikke alltid legger til rette for reell medvirkning, ofte på grunn av etiske dilemmaer, og de prioriterer barnets beste fremfor rettigheten til medvirkning. Dette fordi barnet og familiemedlemmer i en barnevernssak kan ha livserfaringer som negativt har påvirket barnets utvikling.

Ulike utredninger har kartlagt at utøvelsen av barn og unges medvirkning i egne barnevernssaker er for svak, og resultatene i oppgaven viser at det er forsøkt å styrke medvirkningen i nesten 10 år. Det å senke partsrettighetene fra 15 år til 12 år kan derfor sees på som et nødvendig tiltak får å sikre barn og unges rettigheter i barnevernstjenesten.

Oppgavens konklusjon er at intervjuobjektene opplever at det å senke alderen for partsrettigheter til 12 år vil øke barnets totalbelastning. I oppgavens teori hevdes det også at det er større risiko for skjevutvikling og belastende lojalitetskonflikter dersom partsrettighetene senkes til 12 år. En alternativ vei videre kan derfor være å fokusere på å styrke praksis fremfor å endre lovverk.

This thesis highlights challenges in the child protection service around children and their rights and opportunity to real participation. There exists an ongoing debate on whether to lower the age of party rights from 15 to 12 years, but as the thesis will show, there are disagreements in the field around this question.

The problem statement of the thesis is: “How do the caseworkers in the child protection service experience challenges around young people's rights and participation when they are between 12 and 15 years old?”

The thesis is based on children and young people's rights through legislation, public inquiries and propositions. In addition, statistics from the Statistical research at Statistics Norway (SSB) contribute to the thesis' theoretical basis. The thesis is intended as a contribution to the ongoing debate about whether the party rights of children in the child protection service should be lowered.

Furthermore, the thesis is based on phenomenological and hermeneutic scientific theories, and leverages these in a qualitative choice of method. In-depth interviews were conducted with five people who work as caseworkers in a child protection service, and who are in direct contact with children, young people and their families.

The results show that the interviewees have different understandings of the party rights of children and young people, and there are differences in the prioritization of these rights. It turns out that the interviewees do not always facilitate real participation, often due to ethical dilemmas, and they instead prioritize the child's best interests over the right to participation. This is because the child and family members in a child protection case may have life experiences that have affected the child's development.

Various studies have concluded that the real participation of children and young people in their own child protection cases is too weak, and the results in this thesis show that attempts have been made to strengthen participation for almost 10 years. Lowering party rights from 15 years to 12 years could therefore be seen as a necessary measure to ensure the rights of children and young people in the child protection service.

The conclusion of the thesis is that the interviewees experience that lowering the age for party rights to 12 years will increase the child's total burden. In the theory part of the thesis, it is also claimed that there is a greater risk of skewed development and heavy loyalty conflicts if the party rights are lowered to 12 years. One alternative way forward could therefore be to focus on strengthening the practice rather than changing legislation.