Hvordan kan samarbeid i lokale nettverk bidra til læring og utvikling innen bærekraft?

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan samarbeidet i det lokale bærekraftsprogrammet Klimasterke kan fungere som lærings- og utviklingsarena for virksomheter i Kongsvinger-regionen. Bakgrunnen er et forskningsmessig tomrom: Til tross for rikelig teori om bærekraft og organisasjonslæring finnes det lite empirisk kunnskap om hvordan læring faktisk skjer i lokale nettverk. Oppgaven har derfor som overordnet mål å utforske hvordan nettverksdeltakelse bidrar til læring knyttet til bærekraft, og hvordan sted virker som katalysator for slik læring.

Teorigrunnlaget tar utgangspunkt i Hermelingmeier og von Wirth (2021) sin systematiske gjennomgang av koblingen mellom organisasjonslæring og bærekraft. De identifiserer sted, forstått som den geografiske konteksten virksomheter deler, som en mulig katalysator for lokale læringsmiljø og ber om mer empirisk forskning på dette temaet. Benn et al. (2013) stiller seg bak samme agenda og etterlyser studier som viser hvordan sted kan fungere som grenseobjekt i nettverkslæring om bærekraft. Disse oppfordringene danner den teoretiske begrunnelsen for å undersøke Klimasterke som et lokalt, stedbetinget læringsnettverk.

Oppgaven er gjennomført som et kvalitativ, eksplorativt casestudium. Datagrunnlaget består av seks dybdeintervjuer med sju informanter fra seks virksomheter, fire deltakere og to mentorer, samt ikke-deltakende observasjon av to nettverkssamlinger. Observasjon ble i hovedsak brukt som en supplerende metode i forkant av intervjuundersøkelsen, for å bedre kunne utarbeide intervjuguide og forskernes forståelse.

Funnene i oppgaven viser at Klimasterke gir deltakerne praksisnær læring i form av «inspirasjon til handling» (konkrete utslipps- og kostnadsreduserende tiltak) og «inspirasjon til organisering» (måter å forankre bærekraftsarbeid internt). Vi finner noen svakheter i nettverket knyttet til deltakernes nivå av kompetanse og erfaring, et sprik som kan indikere svakere læringsutbytte for de deltakende partene. Virksomhetene som deltar i programmet har en tydelig vinn-vinn-tilnærming (Van der Byl & Slawinski, 2015), hvor bærkraftstiltak må la seg forsvare økonomisk. Den rollen som bærekraftsansvarlig i en liten bedrift, sammen med den lokale forankringen, fungerer som grenseobjekter som styrker motivasjon, fellesskapsfølelse og opplevd relevans.

Denne studiens begrensninger ligger i et lite, kontekstsensitivt utvalg, kort tidsvindu og fokus på subjektive erfaringer; resultater bør derfor generaliseres med varsomhet. Manglende oppfølging over en lengre periode gjør at varige effekter på organisasjonsnivå er ukjente, og case-designet omfatter kun frivillige læringsnettverk, ikke verdikjeder.

Videre forskning bør (1) følge enkeltvirksomheter over tid for å spore institusjonalisering av læring, (2) undersøke læring på arbeidsplassnivå og (3) sammenligne frivillige nettverk med verdikjede-baserte samarbeid for å se om tettere koblinger gir sterkere og mer varige bærekraftsresultater.

This master’s thesis investigates how collaboration within the local sustainability program Klimasterke can serve as an arena for learning and development for organisations in the Kongsvinger region. It addresses a research gap: despite abundant theory on sustainability and organisational learning, there is little empirical knowledge of how learning actually occurs in local networks. The overarching aim, therefore, is to explore how network participation contributes to sustainability-related learning, and how place acts as a catalyst for such learning.

The theoretical foundation builds on Hermelingmeier and von Wirth’s (2021) systematic review of the link between organisational learning and sustainability. They identify place, understood as the shared geographical context of the organisations, as a potential catalyst for local learning environments and call for more empirical research on this topic. Benn et al. (2013) support the same agenda, urging studies that show how place can function as a boundary object in network learning on sustainability. These calls provide the theoretical rationale for examining Klimasterke as a local, place-based learning network.

The thesis has a qualitative, exploratory case-study design. The dataset comprises six in-depth interviews with seven informants from six organisations, four participants and two mentors, alongside non-participant observation of two network gatherings. Observation mostly served as a supplementary method in advance of the interviews, to refine the interview guide and deepen the researchers’ understanding.

Findings indicate that Klimasterke offers participants practice-oriented learning in two ways: “inspiration for action” (concrete emission- and cost-reducing measures) and “inspiration for organising” (ways to embed sustainability work internally). We have identified certain weaknesses within the network related to the participants’ levels of competence and experience—a gap that could indicate weaker learning outcomes for the parties involved. The participants in the program embrace a clear win-win perspective (Van der Byl & Slawinski, 2015), viewing economic and sustainability goals as interlinked. The sustainability manager role in a small enterprise, together with local anchoring functions as a boundary object that strengthens motivation, sense of community, and perceived relevance.

Limitations in this study include a small, context-sensitive sample, a short time window, and a focus on subjective experiences; results should therefore be generalised cautiously. The absence of long-term follow-up leaves lasting organisational effects unknown, and the case design covers only voluntary learning networks, not value chains.

Future research should (1) track individual organisations over time to trace the institutionalisation of learning, (2) examine learning at the workplace level, and (3) compare voluntary networks with value-chain-based collaborations to determine whether tighter linkages produce stronger and more enduring sustainability outcomes.