Ord som definerer: Ein kritisk diskursanalyse av PP-tenesta sine sakkunnige vurderingsmalar

Abstract

Samandrag Denne masteroppgåva undersøker korleis språket i dei sakkunnige vurderingsmalane til pedagogisk-psykologisk teneste (PP-tenesta) formar forståinga av individuelt tilrettelagd opplæring, tidlegare kalla spesialundervisning. Studien byggjer på Norman Fairclough sin kritisk diskursanalyse som teoretisk og metodisk inngang. Roy Bhaskars kritiske realisme er vitskapsteoretisk fundament i oppgåva. Gjennom den tredimensjonale modellen til Fairclough blir 11 standardiserte vurderingsmalar frå PP-tenesta analysert. Desse blir nytta i den sakkunnige utgreiinga av elevar som ikkje oppnår tilfredsstillande utbyte av ordinær opplæring.

Analysen avdekker at språkbruken i malane er dominert av juridiske, målstyrte og diagnostiske diskursar med sterk individorientering. Bruken av nominaliseringar, passive setningskonstruksjonar og metaforar tilslører maktforhold. Medan modaliteten skaper eit gitt tolkingsrom, som lett kan påverke kvaliteten av individuelt tilrettelagd opplæring i praksisfeltet. Intertekstualiteten forsterkar etablerte praksisar og derfor også makttilhøva. Studien avdekker at PP-tenesta sin hegemoniske posisjon blir styrka i bruken av eit lite tilgjengeleg profesjonsspråk, der ein kansellistil gir tenesta definisjonsmakt.

Vidare viser studien at elevstemma og ei relasjonell forståing av læring er påfallande fråverande i malane. Slik bidreg vurderingsmalane til å oppretthalde eit individpatologisk perspektiv, der ansvaret for det manglande utbytet av ordinær opplæring blir plassert hjå eleven heller enn i skulesystemet. Dette utfordrar dei grunnleggjande prinsippa for ein inkluderande skule og kan slik marginalisere elevar med rett til individuelt tilrettelagd opplæring. Den forsterka individorientering i ny opplæringslov vil truleg låse etablerte diskursar og dermed hindre endringar i praksisfeltet.

Abstract This master's thesis examines how the language in the expert assessment templates of the Educational-Psychological Service (EPS) in Norway shapes the understanding of individually adapted education, formerly known as special education. The study is based on Norman Fairclough's critical discourse analysis as both a theoretical and methodological approach. Roy Bhaskar's critical realism serves as the scientific theoretical foundation of the thesis. Using Fairclough's three-dimensional model, 11 standardized assessment templates from the EPS are analyzed. These templates are used in the expert evaluation of students who do not achieve satisfactory outcomes from regular education.

The analysis reveals that the language used in the templates is dominated by legal, goal-oriented, and diagnostic discourses with a strong focus on the individual. The use of nominalizations, passive sentence constructions, and metaphors obscures power relations. While modality creates a predetermined interpretative space that can easily affect the quality of individually adapted education in practice. Intertextuality reinforces established practices and thereby power relations. The study reveals that the hegemonic position of the EPS is strengthened through the use of an inaccessible professional language, where a bureaucratic style grants the service definitional power.

Furthermore, the study shows that the student's voice and a relational understanding of learning are conspicuously absent in the templates. In this way, the assessment templates contribute to maintaining an individual-pathological perspective, where the responsibility for the lack of benefit from regular education is placed on the student rather than the school system. This challenges the fundamental principles of an inclusive school and can thus marginalize students entitled to individually adapted education. The enhanced individual orientation in the new education law will likely reinforce established discourses and thereby hinder changes within the practice field.