Medisindispensere i hjemmetjenesten - Erfaringer, praksis og organisering i møtet med velferdsteknologi.

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan elektroniske medisindispensere som velferdsteknologisk løsning påvirker hjemmetjenesten, med særlig fokus på relasjonell omsorg, arbeidsflyt og organisering av tjenestene. Gjennom en kvalitativ casestudie med semistrukturerte intervjuer av syv kandidater fra tre ulike kommuner, belyser oppgaven hvordan helsepersonell erfarer at teknologien endrer deres arbeidshverdag og relasjonen til brukerne. Studien tar utgangspunkt i et teoretisk rammeverk bestående av sosioteknisk systemteori, diffusjonsteori, teknologiakseptmodellen og teorien om normalisering av praksis. Funnene viser at medisindispensere kan bidra til økt effektivitet ved å redusere behovet for rutinebesøk, og fremmer brukernes selvstendighet og trygghet. Samtidig peker informantene på at tiden som frigjøres ofte fylles med nye administrative oppgaver, og at redusert fysisk tilstedeværelse kan svekke muligheten for klinisk vurdering og relasjonell omsorg. Det fremkommer også at teknologien påvirker opplevelsen av yrkesrolle og organisasjonsstruktur. Oppgaven konkluderer med at medisindispensere har potensial til å styrke pasienters livskvalitet og bidra til en mer bærekraftig tjeneste, men dette forutsetter helhetlig implementering, tilstrekkelig opplæring og tett oppfølging. Teknologien må forstås og anvendes som et supplement til relasjonell omsorg – ikke som en erstatning. En vellykket implementering krever innsikt i hvordan tekniske, sosiale og organisatoriske faktorer samvirker i praksis.

This master's thesis examines how electronic medication dispensers, as a welfare technology solution, impact home care services, with particular focus on relational care, workflow, and service organization. Through a qualitative case study based on semi-structured interviews with seven candidates from three different municipalities, the thesis explores how healthcare personnel experience the ways in which the technology alters their work routines and relationships with service users. The study is grounded in a theoretical framework consisting of Sociotechnical Systems Theory, Diffusion of Innovations, the Technology Acceptance Model, and Normalization Process Theory. Findings show that medication dispensers can improve efficiency by reducing the need for routine visits, and they enhance users’ independence and sense of security. However, the candidates also report that the time saved is often replaced by new administrative tasks, and reduced physical presence may weaken both clinical observation and relational care. The technology also influences perceptions of professional roles and organizational structure. The thesis concludes that while medication dispensers have the potential to enhance patient quality of life and support a more sustainable service model, successful implementation requires a holistic approach, sufficient training, and close follow-up. The technology should be understood and applied as a supplement to relational care, not as a replacement. Effective integration depends on an understanding of the interplay between technical, social, and organizational factors in practice.