Innovasjon Norge : innovasjonspolitisk verktøy eller symbol?

Abstract

På begynnelsen av 2000-tallet ble det næringsrettede virkemiddelapparatet for innovasjon og næringsutvikling reorganisert og Innovasjon Norge ble opprettet basert på de tidligere aktørene Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens veiledningskontor for oppfinnere, Norges Eksportråd og Norges Turistråd. Disse fire organisasjonene, som inntil utgangen av 2003 var selvstendige aktører som alle jobbet for å fremme norsk næringsliv på hver sin måte, ble slått sammen for å etablere en enkelt aktør som skulle forvalte den statlige virkemiddelporteføljen rettet mot innovasjon og næringsutvikling. I samme periode ble det også etablert en egen innovasjonspolitikk som var innrettet mot å øke innovasjonsgraden i Norge og derigjennom øke verdiskapingen i landet. Innovasjonspolitikken var tverrpolitisk og gikk på tvers av departementer og sektorer, med Nærings- og handelsdepartementet som hovedansvarlig. Den innovasjonspolitiske planen med tittelen Fra idè til verdi ble signert av fem ministre og dermed forankret i fem ulike departementer, et tydelig signal på viktigheten av planen og dens grenseoverskridende karakter. Disse to endringene som ble gjort i og av den norske forvaltningen skjedde i en tid da selve fenomenet og begrepet innovasjon fikk mye oppmerksomhet, både i politikken, akademia og i samfunnet for øvrig. Flere land fikk sine uttalte innovasjonspolitiske strategier og planer, innovasjon fikk plass i eksisterende utdanninger og det ble etablert egne utdanningsprogrammer med innovasjon i sentrum ved en rekke høgskoler og universiteter, det var mye fokus på å være innovativ og innovasjon ble blant annet mye brukt i markedsføring. Opprettelsen av Innovasjon Norge er temaet for denne avhandlingen, nærmere bestemt bakgrunnen for reorganiseringen og betydningen av innovasjonsbegrepet i den prosessen. Avhandlingen er basert på at Innovasjon Norge ble opprettet i en tid hvor innovasjonsbegrepet fikk mye oppmerksomhet og ble ansett som viktig for et lands verdiskaping og konkurransekraft i en stadig mer globalisert verden. I denne avhandlingen blir argumentasjonen for reorganiseringen av virkemiddelapparatet og lanseringen av den innovasjonspolitiske planen sett i forhold til dette populære innovasjonsbegrepet, samt følgene innovasjonsbegrepet fikk for organisasjonsutformingen av Innovasjon Norge. Avhandlingens problemstillinger belyses empirisk ved bruk av dokumenter og kvalitative intervjuer med personer som enten var sentrale i reorganiseringsprosessen eller som er en del av det nåværende Innovasjon Norge. I analysen benyttes institusjonell teori, moteteori og translasjonsteori for å vise hva som skjer med innovasjonsbegrepet fra argumentasjon for reorganisering til implementering av planene, og hvordan begrepet defineres og operasjonaliseres i ulike kontekster. Først blir innovasjonsbegrepet benyttet som et argument for å slå sammen fire ulike organisasjoner med til dels ulike mål og virkemidler til en organisasjon med den overordnede målsettingen om å skape bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling i hele landet med innovasjon gjennom internasjonalisering, innovasjon og profilering, jamfør lov om Innovasjon Norge. Deretter blir innovasjon trukket frem som ett av de viktigste verktøyene for å skape økonomisk vekst, illustrert ved den nevnte målsettingen. Spørsmålet blir dermed hvordan dette innovasjonsbegrepet blir definert og operasjonalisert fra planstadiet til implementert verktøy. Avhandlingen følger dermed begrepet og demonstrerer hvordan dette blir brukt til dels svært ulikt både av forskjellige aktører, men også i ulike sammenhenger og avdekker en inkonsistent operasjonalisering og bruk av dette uttalte verktøyet for økonomisk vekst.