| dc.description.abstract | Å sikre en bærekraftig høsting av liryper (Lagopus lagopus), en populær og nå rødlistet småviltart, er en krevende oppgave. Rypene har potensial for en rask bestandsvekst og bestandsdataene er ofte usikre. Det er vanskelig å evaluere jaktas rolle og effekter av innførte forvaltningstiltak da foreliggende kunnskap om sammenhengen mellom jegerinnsats, jaktuttak og tetthet av ryper er mangelfull. Tidligere evaluering av jegernes holdninger til begrensninger i uttak har i liten grad fokusert på den reelle effekten av de innførte tiltakene på jaktutøvelsen og lirypenes bestandstetthet. Det er også viktig å belyse hvilke andre faktorer som påvirker rypas bestandsendringer, og i denne sammenhengen har en mulig økning i rødrevens (Vulpes vulpes) rolle som predator på liryper blitt viet oppmerksomhet. Endringer i predatorfaunaen antas å kunne påvirke lirypas bestandsutvikling negativt, og effekten kan forsterkes av forandringer i smågnagernes sykliske svingninger. Statskog forvalter rypejakta på statens grunn utenom statsallmenning. Statskogs mål er at flest mulig skal få tilgang til en attraktiv rypejakt, men etter at lirypa kom på rødlista (2015) har mange stilt spørsmål om jakta tilfredsstiller naturmangfoldlovens (2009) krav om bærekraftig høsting. I denne doktoravhandlingen ville jeg derfor (i) estimere jaktuttaket på statens grunn i Nordland og Troms (26 828 km2) og så evaluere betydningen av ulike faktorer som påvirker uttaket. Analysen var basert på takseringsdata fra 36 jaktfelt og avskytingsdata fra 162 jaktfelt i perioden 2013 – 2016. Videre (ii) brukte jeg en spørreundersøkelse (570 jegere) og jaktstatistikk (8 795 jaktdager) for å studere jegernes holdninger til reguleringer og effekten av ulike jaktrestriksjoner på både ryper og jegere. Til slutt (iii) undersøkte jeg i hvilken grad populasjonsvekst og kyllingproduksjon hos lirype ble påvirket av en interaksjon mellom smågnagere og rødrev. Dette arbeidet var basert på en analyse av snøsporingsdata på rev (621 linjer) og høsttakseringer av lirype og smågnagere (48 takstområder) fra Hedmark (2005-2014). Tidligere studier har konkludert med at additive effekter av jakt på hønsefugl er merkbare ved uttak over 15-20 % av bestandene. Ved et lavere uttak har jakt vist seg å være delvis kompensert av naturlig dødelighet. Jeg fant et gjennomsnittlig jaktuttak på mindre enn 10 %, og i bare 21 % av feltene var uttaket over 15%. Dette tyder på at lirypejakta i mitt studieområde i all hovedsak hadde beskjeden effekt. Det viste seg imidlertid at uttaket var tetthetsavhengig. Andelen skutte ryper økte ved lave tettheter, og dette medfører at restriksjoner i jaktuttaket først og fremst bør vurderes når bestandene er små. Storparten (66 %) av jegerne støttet begrensninger i jaktuttaket, og de fleste (89 %) var villige til å felle færre liryper for potensielt å øke neste års bestand. Det var en tydelig forskjell i holdninger til restriksjoner i jaktutøvelsen mellom lokale- og utenbygdsjegere (besøkende fra andre fylker). Forskjellene reflekterte mer positive holdninger til reguleringer som i minst mulig grad ville ramme egen jaktutøvelse. For eksempel var tilreisende jegere negative til utsatt jaktstart og positive til tidligere sesongavslutning. Disse jegerne besøker jaktområdene hovedsakelig i de første 2-3 ukene av jakta. Det viste seg at de aller fleste jegerne ikke ble berørt av dagens begrensing på 4 ryper pr dag da dette antallet ble oppnådd i bare 6 % av jaktdagene. Basert på de oppgitte fellingstallene måtte den daglige kvoten settes til 1 rype for å oppnå en 50 % reduksjon i uttaket. Jegerne var generelt negative til å innføre en så sterk begrensning i antall skutte fugl. De studerte lirypebestandene i Sørøst-Norge minket ikke i studieperioden. Populasjonsvekst og hekkesuksess var sterkt korrelert, og begge variablene var påvirket av sammenhengen mellom smågnagere og rødrev. Rødreven påvirket rypene negativt kun i år med sammenbrudd i smågnagerbestandene. Dette støtter den alternative byttedyr-hypotesen (APH), og resultatene bekrefter rødrevens viktige rolle i populasjonsdynamikken til liryper. Resultatene tyder på at dempede topper i smågnagerbestandene kan påvirke rypene negativt gjennom høyere predasjon. Basert på mine resultater vil jeg anbefale rypeforvaltere å fortsette å taksere sine bestander og måle innsats og uttak, spesielt for å avdekke og sette inn tiltak i dårlige produksjonsår. Om eventuelle restriksjoner i jakta settes inn, må det basere seg på kunnskap om bestandsstørrelse, høstingsrate og en reell effekt av tiltaket. Kvoter bør vurderes i ved lave bestandstettheter og i år med lite smågnagere, og de må settes lave nok til å ha en reell effekt på uttaket. Ved middels- eller høye tettheter av lirype vil ytterlige begrensninger av jakta ikke være nødvendig. | nb_NO |
| dc.description.abstract | Sustainable harvest of willow ptarmigan (Lagopus lagopus), a popular and recently redlisted
small game species, is a challenging task. The ptarmigan has a potential for rapid population growth, and population abundance estimates are often uncertain. It is crucial for managers to identify correct harvest levels, and to gain knowledge about the relationship between hunters' attitudes towards harvest restrictions and the effect of these restrictions. However, among earlier studies of hunters’ attitudes, few have focused on the actual effects on the ptarmigan populations. There is also a need for an improved understanding of what other influential factors affect ptarmigan population changes. Recently, attention has been directed towards an increasing abundance and distribution in red fox (Vulpes vulpes) and its potentially negative effect on willow ptarmigan. An increase in generalist predator abundance along with dampened small rodent cycles may contribute to further decline in ptarmigan populations and other alternative prey species. The Norwegian State-Owned Forest and Land Enterprise (Statskog) manages ptarmigan hunting on public land in Norway. One of Statskogs’ main goals is to ensure that harvest levels are sustainable while securing hunting access to the public. Willow ptarmigan and rock ptarmigan (Lagopus muta) were defined as near threatened on the Norwegian red list of species in 2015, and there has been a debate whether hunting for ptarmigan is sustainable. In this doctoral thesis I aimed to (i) estimate ptarmigan
harvest levels on 26,828 km2 of state-owned land in Nordland and Troms Counties, and evaluate determinant factors for harvest. In the period 2013-2016, I estimated harvest rates in 162 hunting blocks of which 36 blocks had density estimates. Next, (ii) I studied hunters’ attitudes towards imposed harvest restrictions based on a questionnaire (n=570 hunters), and I evaluated their effect by the use of bag statistics (n= 8,795 hunting days). Finally, (iii) I examined to which degree spatiotemporal patterns in willow ptarmigan chick production and population growth were affected by an interaction between small rodents and red fox abundance. I investigated these relationships by analyzing abundance data on red fox, rodents, and ptarmigan from Hedmark County (2005-2014). Earlier studies of ptarmigan have indicated additive effects of hunting mortality at harvest rates exceeding 15-20 %. At lower harvest rates hunting mortality is probably partially compensated by natural mortality. I found that the mean harvest rate was below 10 %, and in only 21 % of the hunting blocks did the harvest rate exceed 15 %. This result indicates that hunting for willow ptarmigan had a modest effect on the populations in my study area. However, harvest rates were density dependent, with increasing rates at low ptarmigan densities. Accordingly, hunting restrictions should therefore be considered primarily at low population densities. Most hunters (66 %) were positive to restrictions in harvest, if needed, and a majority (89 %) was willing to reduce their harvest to increase next year’s breeding population. The residency of the hunter was the most influential factor regarding attitudes towards hunting restrictions. The hunters were generally more positive towards the hunting restrictions that had the smallest effect on their own hunting practice. For instance; nonresident hunters were negative towards a delayed opening of the hunting season and positive towards an earlier end of the season. These hunters visit the area mainly in the beginning of the hunting season, within the first two or three weeks. The daily bag limit of 4 birds was reached in <6% of all reported hunting days and had little effect on the hunters and the total harvest. In order to reduce the harvest with 50 %, the daily bag limit would have to be set at one bird per hunter, a restriction the hunters found
unacceptable. The willow ptarmigan populations in my study area in Southeastern Norway did not decrease in the study period. I found that the population growth and breeding success of ptarmigan was strongly correlated, and determined by an interaction between red fox and
small rodent abundance. A negative impact of red fox on ptarmigan appeared only when small rodents were in a crash phase. This result is in accordance with the APH hypothesis and confirms the important role of red fox in willow ptarmigan population dynamics. The result also indicates that ptarmigan may experience a higher predation pressure in periods of dampened small rodent cycles. Based on these results, I recommend managers of ptarmigan to continue population surveys and to record hunting effort and hunting bags in order to be able to implement harvest restrictions when needed. Harvest restrictions should be based on knowledge of population abundance, harvest rates and the actual effect of the restrictions. | nb_NO |
