Lokalpolitikernes holdninger til borgerdeltakelse: En propp for demokratisk innovasjon?

Abstract

Det jobbes i dag målrettet med innovasjon i norske kommuner, men det er først de senere år man i forskningen er begynt å se nærmere på hvordan dette arbeidet treffer sentrale demokratiske prinsipper. Denne avhandlingen er rettet mot å undersøke nettopp dette ved å sette lys på de folkevalgte – og behovet for fornyelse av det lokalpolitiske arbeidet og/eller politikerrollen. Derfor undersøker denne avhandlingen problemstillingen: Gir norske lokalpolitikeres holdninger til borgerdeltakelse grobunn for demokratisk innovasjon?

Det grunnleggende teoretiske rammeverket bygger på innsikter fra både innovasjons og demokratiforskning. Innovasjon skjer i møtet mellom forskjelligartede aktører som kan utvikle nye, innovative løsninger sammen. Når det gjelder politisk innovasjon er samarbeid også en nøkkel. Dette underbygges i nyere teoretiske idéstrømninger om interaktiv styring, der det argumenteres for å utvide demokratiet ved å supplere eller komplementere eksisterende representative institusjoner med mer direkte eller deltakende demokratiformer underveis i en valgperiode, f.eks. ved å legge til rette for mer kontinuerlig dialog og samarbeid mellom de folkevalgte og borgerne. Fra et demokratiteoretisk perspektiv kan det å styrke eller utdype borgernes deltakelse i offentlig styring og politikkutvikling også gjøre de politiske prosessene mer tillitsskapende, legitime og rettferdige. I og med at det er politikerne som skal bestemme om og hvordan lokaldemokratiet skal fornyes, er det viktig å tilføye deres perspektiv til diskusjonen.

Avhandlingen har både en teoretisk og en empirisk ambisjon. Avhandlingens teoretiske bidrag består i å kople litteraturen om offentlig innovasjon og demokratiteori tydeligere sammen ved hjelp av «public value»-konseptet, og vise hvordan et slikt perspektiv fordrer en demokratiforståelse som har ambisjoner om å forene eller overskride etablerte demokratimodeller. Det empiriske bidraget består i et case-studie av et forsøk på å få til konkrete endringer i fire norske kommuner gjennom å tilføre kunnskap til praksisfeltet. Studien viser at til tross for stor begeistring for innovasjonstankegodset på avholdte opplæringsdager og seminarer, kan man identifisere en sterk motstand i politikernes institusjonaliserte holdninger og rolleoppfatninger når det gjelder idéen om å interagere mer direkte i samarbeidsrelasjoner med borgerne. Innovasjonstankegodset bygger på en horisontal logikk: en idé om samstyring og maktdeling. Når disse idéene møter etablerte institusjoner i et representativt, liberalt demokrati tas de ned og forstås i den konteksten de folkevalgte er en del av. De nye teoretiske idéstrømningene strider mot det politikerne oppfatter er passende eller legitim atferd i rollen som folkevalgt.

Tanken om å dele beslutningsautoritet med ikke-politisk-valgte aktører er radikal, ettersom det utfordrer sentrale demokratiske verdier. I tillegg har tidligere erfarings og kunnskapsgrunnlag, f.eks. fra tradisjonelle former for medvirkning i planprosesser bidratt til å skape en inkluderingsvegring, som gjør det vanskelig for lokalpolitikerne å redefinere borgernes rolle i politiske prosesser. De folkevalgte er portvoktere for graden av innflytelse som gis til borgerne, og en utbredt skepsis til styrket borgerdeltakelse kan på denne måten gjøre dem til «propper» for demokratisk innovasjon.