Språkspill møter språkspill : Wittgenstein som inngang til å ta den andre sitt perspektiv i sosialt arbeid

Abstract

Avhandlingen er et teoretisk, analytisk og empirisk bidrag som belyser fenomenet «å ta den andre sitt perspektiv i sosialt arbeid». Fellesnevneren i de tre bidragene er forståelsen av «språk i bruk» med referanse til Ludwig Wittgenstein (1889 – 1951) og hans sene språkfilosofi. Den overordnede hensikten med avhandlingen er å vise verdien av å fokusere på «språk i bruk» for å utforske hva sosialt arbeid «er og gjør» i en gitt faglig virksomhet. Jeg har vært opptatt av å belyse hvordan klientens forståelse av seg selv og sin egen livssituasjon kommer til uttrykk og blir forvaltet i «teori og praksis».

Det formulerte forskningsspørsmålet er: Hvordan er det mulig å ta den andre sitt perspektiv i sosialt arbeid? Det er viktig å presisere at jeg ikke stiller spørsmålstegn ved om det er mulig å ta den andres perspektiv i sosialt arbeid, men hvordan det er mulig. Forskningsspørsmålet belyses på to ulike måter. For det første gjennom nærlesning av noen utvalgte fagtekster som omhandler kunnskapsgrunnlaget i sosialt arbeid. For det andre gjennom analyser av et empirisk materiale knyttet til et prosjekt om samhandling mellom ansatte og sosialtjenestebrukere av sosialhjelp: «Sosialkontoret som verksted for selvtillit» i Vestre Toten kommune, i overgangen fra sosialtjenesten til Nav sitt virksomhetsområde. Jeg foretar en analyse av språkspill i faglitteraturen og en analyse av språkspill mellom sosialarbeider og sosialklient i hjelpeprosessen.

Én kunnskapsform er lite artikulert i utvalget av fagtekster; den som klienter, pasienter eller brukere bærer med seg «inn i og ut fra» møtet med sosialarbeideren. Denne mangelen søker jeg å bøte på i avhandlingen.

Å forstå den andres rasjonalitet bak ordene, kan være et utgangspunkt for hvordan en sosialarbeider kan bidra til utvikling av nye praksiser i sosialtjenesten. Spørsmålet er hvordan en sosialarbeider kan gå fra innsikter som gis ved refleksjon over språk i bruk i en enkelt samtale, til anvendelse av kunnskapen i tjenesten mer generelt. Det spørsmålet har jeg diskutert i kapittel 9, hvor jeg viser hvilket innovativt potensial som ligger i avhandlingens analyser. Jeg peker på muligheten for å bygge innovasjonskompetanse mellom mikro og makronivået i organisasjonen.