Den kompetente endringsagent: Innovasjon i distribuerte organisasjoner

Abstract

Formålet med avhandlingen er å bidra med kunnskap om hvordan endringsagenter bistår med læring og kunnskapsflyt i innovasjonsprosesser i distribuerte organisasjoner. Distribuerte organisasjoner er geografisk spredt, og makt, kunnskap og autonomi er distribuert til den enkelte node. Distribuering av disse elementene kan føre til motstridene behov, forventinger og krav fra de ulike nodene. Disse motsetningene kan forstås som paradokser som skaper en opplevd avstand i organisasjonen, ved at nodene tolker og anvender kunnskap ulikt. Ettersom kunnskap kan forstås som det viktigste råstoffet for innovasjon, er det avgjørende at nodene har en opplevd nærhet, slik at de kan ivareta læring og kunnskapsutveksling. Ved hjelp av fem artikler og «kappa» belyser avhandlingen endringsagentens kompetanse til å styrke den opplevde nærheten for å ivareta og utvikle læring, kunnskapsflyt og innovasjon.

Avhandlingen er basert på en kvalitativ casestudie, der det er benyttet intervju, observasjon, gruppediskusjoner og dokumentanalyse. Denne trianguleringen har bidratt til et omfattende empirisk grunnlag som har generert dybdekunnskap omkring endringsagentens innvirkning og støttefunksjon i lærings- og kunnskapsprosesser i distribuerte organisasjoner.

Resultatene viser at mellomlederen og HR som endringsagenter balanserer paradokser og tilpasser seg ulike distribuerte miljøer, og at personlige egenskaper er avgjørende for å lykkes. Funnene viser at det ikke er noen standardisert praksis for hvordan endringsagenter støtter innovasjonsprosesser i en distribuert organisasjon. Avhandlingen gir derfor en dypere forståelse av paradoksene endringsagenten håndterer. Den kompetente endringsagent trenger ferdighetene til å balansere nærhet/avstand mellom nodene – for å ivareta et nødvendig spenningsnivå. Spesielt kunnskapen om hvilke barrierer som må brytes ned, og hvilke som må bestå for å ivareta balansen mellom generalisering og spesialisering av kunnskap er viktig for å ivareta innovasjonsgrunnlaget. Den karismatiske evnen til å motivere til endring, samt en holdning om at kommunikasjonen må tilpasses ut ifra nodenes persepsjonsnivå, er også viktig kompetanse for å lykkes som endringsagent i en distribuert organisasjon.

Avhandlingen har bidratt én overordnet debatt. Debatten retter et kritisk blikk på de statiske fasene i endring, og fremhever en mer aktiv endringsagent. Gjennom sin praksis viser endringsagenten oss sin kompetanse til å balansere nodenes paradoksale behov, forventinger og krav. Dette gir en ny forståelse for hvordan endringsagenter fremmer nærhet og derigjennom bidrar i debatten i nærhets- og avstandsteoriene, hvor endringsagenten kan sees på som en nærhetsfaktor som styrker innovasjonsgrunnlaget.

Abstract

The purpose of the thesis is to contribute with knowledge about how change agents assist with learning and knowledge flow in innovation processes in distributed organisations. Distributed organisations are geographically dispersed where power, knowledge and autonomy are distributed to the individual node. Distribution of these elements can lead to conflicting needs, expectations and demands from the various nodes. These contradictions can be understood as paradoxes that create a perceived distance in the organisation, where the nodes interpret and apply knowledge differently. As knowledge can be understood as the most important raw material for innovation, it is crucial that the nodes have a perceived proximity to ensure learning and knowledge exchange. With the help of five articles and a "kappa", the thesis looks at the change agent's competence to strengthen this perceived proximity to increase learning, knowledge flow and innovation.

This thesis is based on a qualitative case study where interviews, observations, group discussions and document analysis have been used as methodological techniques. This triangulation has contributed to an extensive empirical basis that has generated unique indepth knowledge about the change agent's support function in distributed organisations.

The results show that the middle manager and HR as change agents balance paradoxes and adapt to different distributed environments; they also demonstrate that personal characteristics are crucial for success. The findings reveal that there is no standardised practice for how change agents support innovation processes in a distributed organisation. The thesis therefore provides an increased understanding of the paradoxes the change agent handles. The competent change agent needs the skills to balance proximity/distance between the nodes in order to ensure a necessary level of tension. In particular, the knowledge of which barriers must be broken down, and which must remain in order to safeguard the balance between the generalisation and specialisation of knowledge, is important for the basis for innovation. The charismatic ability to motivate change and the facility to adapt communication based on the nodes' perception are important competences for a change agent in a distributed organisation.

This thesis has contributed to one overall debate. The debate takes a critical look at the static phases of change and highlights a more active change agent. Through his practice, the change agent shows us his competence to juggle between roles in order to balance the nodes' paradoxical needs, expectations and demands. This gives a new understanding of how change agents promote proximity and contribute to the proximity and distance theories where the change agent is a creator of innovation.