dc.contributor.author | Opaas, Bjørn Erik | |
dc.date.accessioned | 2012-02-27T09:31:49Z | |
dc.date.available | 2012-02-27T09:31:49Z | |
dc.date.issued | 2012 | |
dc.identifier.uri | http://hdl.handle.net/11250/132510 | |
dc.description | Masteroppgave i psykisk helse | no_NO |
dc.description.abstract | Hensikt: Studiens hensikt var å bidra til økt kunnskap om psykomotorisk fysioterapi til tenåringer. Forskningsspørsmålene var:
1. Hvor utbredt er det blant psykomotoriske fysioterapeuter å arbeide med tenåringer?
2. Hva kjennetegner psykomotoriske fysioterapeuter som arbeider med tenåringer?
3. Hva er de vanligste grunnene til at tenåringer går til psykomotorisk fysioterapi?
4. Kan psykomotorisk fysioterapi bidra til å hjelpe tenåringer til å mestre sitt eget liv?
5. Hvilke utfordringer har psykomotorisk fysioterapi når det gjelder arbeid med tenåringer?
Metode: Det ble brukt et semistrukturert spørreskjema som ble sendt ut elektronisk til 398 psykomotoriske fysioterapeuter. Det kom inn 184 svar (svarprosent: 46). 86,3 % av respondentene var kvinner. Resultatene ble analysert ved bruk av statistikkprogrammet SPSS (19.0) og systematisk tekstkondensering. Dette var en tverrssnittstudie for år 2010.
Resultater: Seks av ti respondenter arbeidet med tenåringer, med gjennomsnittlig syv tenåringspasienter hver. Flere kvinner (84,8 %) enn menn (15,2 %) arbeidet med tenåringer, men det var en noe større prosentandel blant menn (64 %) enn blant kvinner (60,1 %), som arbeidet med tenåringer. Gjennomsnittsalderen var høyere blant de som arbeidet med tenåringer enn blant de som ikke gjorde det. Videre viste resultatene at jo eldre respondentene var, jo oftere arbeidet de med tenåringer. For eksempel arbeidet 68,3 % av de i alderen 60-69 år med tenåringer, mens 50 % av de i alderen 30-39 år gjorde det. Det var omtrent like mange med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi etter ny og gammel ordning som arbeidet med tenåringer. Innenfor hver av disse gruppene arbeidet statistisk signifikant flere blant de med videreutdanning etter gammel ordning (70,7 %) enn etter ny ordning (53,6 %), med tenåringer. 43,8 % av alle respondentene som arbeidet med tenåringer, hadde 0-9 års arbeidserfaring. Men resultatene viste at jo lengre arbeidserfaring de hadde, jo større prosentandel blant dem arbeidet med tenåringer. For eksempel arbeidet 76,9 % av de med 30-39 års arbeidserfaring med tenåringer, mens 54,8 % av de med 0-9 års arbeidserfaring gjorde det. Det var en liten overvekt av spesialister i psykomotorisk fysioterapi som arbeidet med tenåringer sammenlignet med de som ikke var spesialister, men omtrent like mange prosent innenfor hver av disse gruppene arbeidet med tenåringer. De vanligste grunnene til at tenåringer gikk til psykomotorisk fysioterapi var; hodepine, muskel- og skjelettplager, angst, uspesifiserte kroppslige symptomer, depresjon, utmattelse, anspenthet/spenninger, spiseforstyrrelser, pusteproblemer, uro, ADHD og stress. Resultatene viste at psykomotorisk fysioterapi kan bidra til å hjelpe tenåringer til å mestre sitt eget liv ved å: (1) ha en nær arbeidsallianse over tid med tenåringer; (2) møte tenåringer med anerkjennelse og bekreftelse; (3) ha en kroppslig tilnærming til tenåringenes plager; (4) gi tenåringer økt forståelse av sine plager; (5) gjøre tenåringer tryggere på sine egne grenser; (6) gi tenåringer større kroppslig trygghet; og (7) gi de økt selvtillit og økt mestring i sosiale sammenhenger. Respondentene hadde følgende tanker om hvilke utfordringer psykomotorisk fysioterapi har når det gjelder arbeid med tenåringer: (1) lite modenhet og refleksjonsevne hos tenåringer; (2) høy drop-out fra behandlingstimer; (3) alliansebygging (å etablere tillit, å ha tålmodighet og å ”treffe” tenåringer); (4) å ha en forsiktig nok tilnærming til kroppen; (5) å fokusere på mestring istedenfor å sykeliggjøre pasienten; (6) å samarbeide med foreldrene til tenåringene; (7) å tilpasse metoden til tenåringer; og (8) at psykomotorisk fysioterapi er et lite kjent behandlingstilbud blant potensielle samarbeidspartnere.
Konklusjon: Psykomotorisk fysioterapi til tenåringer er relativt lite utbredt. Det som kjennetegner de som arbeider mest med tenåringer (sett i forhold til antallet psykomotoriske fysioterapeuter) er: høy alder, lang arbeidserfaring og videreutdanning etter gammel ordning. Menn arbeider relativt sett noe mer med tenåringer enn kvinner. Tenåringer går til psykomotorisk fysioterapi på grunn av både kroppslige og psykiske plager. Psykomotorisk fysioterapi kan på mange måter bidra til at tenåringer kan mestre livet sitt bedre, og er relevant innen psykisk helsearbeid. Psykomotorisk fysioterapi har også flere utfordringer når det gjelder arbeid med tenåringer.
Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, psykisk helsearbeid, tenåringer, psykiske lidelser, salutogenese, opplevelse av sammenheng, mestring. | no_NO |
dc.description.abstract | Engelsk sammendrag (abstract):
Aim: The study's purpose was to contribute to increased knowledge of psychomotor physiotherapy for teenagers. Research questions were:
1. How widespread is it among psychomotor physiotherapists to work with teenagers?
2. What characterizes the psychomotor physiotherapists who work with teenagers?
3. What is the most common reasons that teenagers go to psychomotor physiotherapy?
4. Can psychomotor physiotherapy contribute to help teenagers to cope with their own lives?
5. What challenges does psychomotor physiotherapy have when it comes to working with teenagers?
Method: It was used a semi-structured questionnaire that was sent out electronically to 398 psychomotor therapists. There were 184 responses (response rate: 46). 86.3 % of the respondents were women. The results were analyzed using the statistical program SPSS (19.0) and systematic text condensation. This was a cross section study for year 2010.
Results: Six out of ten respondents worked with teenagers, with an average of seven adolescent patients each. More women (84.8 %) than men (15.2 %) worked with teenagers, but it was a slightly greater percentage of men (64 %) than among women (60.1 %), working with teenagers. The average age was higher among those who worked with teenagers than among those who did not. Furthermore, the results showed that the older the respondents were, the more often they worked with teenagers. For example, 68.3 % of those aged 60-69 years worked with teenagers, while 50 % of those aged 30-39 years worked with teenagers. It was about the same number of further education in psychomotor physiotherapy for the new and old scheme, working with teenagers. Within each of these groups, statistically there were significantly more among those with further education under the old scheme (70.7 %) than under the new scheme (53.6 %), working with teenagers. 43.8 % of all respondents who worked with teenagers, had 0-9 years of work experience. But the results showed that the longer the work experience they had, the greater the percentage of those working with teenagers. For example, 76.9 % of those with 30-39 years of work experience worked with teenagers, while 54.8 % of those with 0-9 years of work experience worked with teenagers.
There was a slight preponderance of specialists in psychomotor physiotherapy working with teenagers compared with those who were not specialists, but about the same percentage in each of these groups work with teenagers. The most common reasons that teenagers went to psychomotor physiotherapy were: headache, musculoskeletal disorders, anxiety, unspecified bodily symptoms, depression, fatigue, tension, eating disorders, breathing problems, unrest, ADHD and stress. The results showed that psychomotor physiotherapy can contribute to help teenagers to cope with their own lives by: (1) Having a close working alliance over time with teenagers; (2) Meeting the teenagers with recognition and verification; (3) Having a bodily approach to the teenagers’ ailments; (4) Giving teenagers a better understanding of their problems; (5) Making teenagers safer on their own borders; (6) Giving teenagers greater bodily security; and (7) Giving the teenagers increased self-confidence and increased ability to cope in social situations. The respondents had the following thoughts about the challenges psychomotor physiotherapy have when it comes to working with teenagers: (1) Little maturity and ability to reflect among teenagers; (2) High drop-out from the sessions; (3) Alliance-building (to establish confidence, to have patience and to “meet” teenagers); (4) To have a careful enough approach to the body; (5) To focus on coping rather than concentrating on their disability; (6) To collaborate with the teenagers’ parents; (7) To adapt the method to teenagers; and (8) That psychomotor physiotherapy is a little known treatment among potential partners.
Conclusion: Psychomotor physiotherapy for teenagers has relatively low extensiveness. The characteristics of those who work mostly with teenagers (relative to the number of psychomotor physiotherapists) are: advanced age, long work experience and further education under the old scheme. Men work in relative terms more with teenagers than women do. Teenagers go to psychomotor physiotherapy because of both physical and mental ailments. Psychomotor physiotherapy can in many ways contribute to the teenagers’ ability to cope with their own lives, and it is relevant in mental health care. Psychomotor physiotherapy also has several challenges when it comes to working with teenagers.
Key words: Psychomotor physiotherapy, mental health care, teenagers, mental disorders, salutogenesis, sense of coherence, coping. | en |
dc.language.iso | nob | no_NO |
dc.subject | psykomotorisk | no_NO |
dc.subject | fysioterapi | no_NO |
dc.subject | tenåringer | no_NO |
dc.subject | mestring | no_NO |
dc.subject | salutogenese | no_NO |
dc.subject | psykisk helsearbeid | no_NO |
dc.title | Psykomotorisk fysioterapi til tenåringer - en kartleggingsstudie med fokus på mestring og utfordringer | no_NO |
dc.title.alternative | Psychomotor physiotherapy for teenagers - a survey study with a focus on coping and the challenges | no_NO |
dc.type | Master thesis | no_NO |
dc.subject.nsi | VDP::Medical disciplines: 700::Health sciences: 800::Physiotherapy: 807 | no_NO |
dc.source.pagenumber | 82, II, V | no_NO |