| dc.description.abstract | Utgangspunktet foe denne studien er et tema som engasjerer meg i min arbeidshverdag. Jeg hadde en tid reflektert over behandlingstilbud til personer med lidelser knyttet til selvskading og kronisk suicidalitet. Min undring var: Finnes det et forbedringspotensial i det miljøterapeutiske behandlingstilbudet til pasienter med selvskading og kronisk suicidalitet i akuttpsykiatrisk døgnenhet, og hvordan kan sykepleier best legge til rette for et terapeutisk miljø med hensyn på mestring? Min erfaring med villet egenskade er basert på mitt daglige arbeid som sykepleier i en akuttpsykiatrisk døgnavdeling. I enheter tilsvarende min får fenomenet villet egenskade ofte en diagnostisk betegnelse, suicidalitet eller tanker/ planer om suicid. Pasienten avkrefter ofte suicidal intensjon ved ankomst til enheten. Egenskaden knyttes heller til en emosjonell smerte som oppleves uhåndterbar, og selvpåført smerte er den ”beste” måten å mestre denne emosjonen på.
Samhandling med selvskadende pasienter kan være utfordrende for den som ønsker å hjelpe fordi deres valg av løsning kan oppleves meningsløse. Det kan være vanskelig å forstå at ”jeg må skjære meg for å beskytte meg”, og det kan oppleves infantilt å intoksikere seg fordi kjæresten har gjort det slutt. Grunntonen i sykepleie til denne gruppen kan oppleves som belærende og paterikalsk. Samhandlingen kan bli en kamp som begge parter vil vinne og hvor begge til slutt taper. Relasjonen må tuftes på forståelse, og sykepleieren har et ansvar for å søke denne forståelsen. Jeg tror forståelse oppnås gjennom samhandling hvor gjensidighet, vitebegjær og faglig kompetanse er essensielle bestanddeler. For pasienten gir selvskading en umiddelbar effekt ved at smerten reduseres eller ved at skading leder til omsorg. Effekten er imidlertid kortvarig og en hasardiøs handling, avstanden mellom liv å død kan være kort. Slik jeg ser det er sykepleierens viktigste oppgave er å holde ut smerten sammen med pasienten, søke andre mestringsstrategier og bevare håpet. Nettopp fordi fenomenet er ubegripelig må det begripes, og når det begripes kan mening skapes.
Jeg antar at pasienter som selvskader er i behov av noe spesielt når det gjelder akutt innleggelse i psykiatrisk institusjon. Jeg er imidlertid usikker på hva dette spesielle er. Det er beskrevet at behandlingen må ha et mål – være rettet mot noe. Denne intensjonaliteten bør være felles for hele behandlingsteamet, inkludert pasienten. Uten et felles og kommunisert mål blir behandlingen uten forankring, og savnes forankring kan veien oppleves som utrygg, nytteløs og sågar meningsløs. | no_NO |
