Familiesamarbeidet på mental sykehuset Banda Aceh Indonesia: et handlingsorientert forskningssamarbeid

Abstract

Bakgrunn og hensikt: Denne studien er del av et miljøterapiprosjekt med hovedmålsetting å utvikle miljøterapi i mentalsykehuset i Banda Aceh – Indonesia. Mental sykehuset i Banda Aceh er sykehus for ca. 4,5 millioner innbyggere, og sykehuset har fordoblet kapasitet nå. Familiesamarbeidet savnes av sykepleiere som jobber i avdelingen, men det er ikke så mange familier som kommer på sykehuset etter pasientsinnleggelse. Hensikten med denne studien er å utdype kunnskaper om familiesamarbeidet som foregår på mentalsykehuset i Banda Aceh. Denne studien kan bidra til å belyse utfordringer og utvikle gode samarbeidsformer mellom avdelingen og familiene. Metode: Denne studien ble gjennomført ved bruk av handlingsorientert forskningssamarbeid og hadde dialogbasert undervisningsom en viktig intervensjon. Flerstegsfokusgruppe intervju ble brukt som datainnsamlingsmetode med seks sykepleiere i to avdelinger. Det var to ganger fokusguppintervjumøter med sykepleiere med avstand to uker mellom møtetene. I tillegg familie intevjue med fire familier brukt for å få familiesperspektiver, for å udype tema. Kvalitativ innholdsanalyse ble benyttet som analysemetode. Resultater: Funnene til sykepleier kategorisert i to hovedkategorier: Maktesløshet og Opplevelse av mangelfull organisering og ledelse. I hovedkategori Maktesløshet opplevde sykepleier at de ikke hadde makt til å ta kontakt med familien og de ønsker alle på sykehuset skulle hjelpe i familiesamarbeidet. I hovedkategori Opplevelse av mangelfull organisering og ledelseopplevde sykepleiere handlingslammelse og mangel på tverrfaglighet i samarbeidet. For lite komunikasjon og et minimum av avdelingsfasiliteter begrenser samarbeidet. Funnene til familiene kategorisert i to hovedkategorier: Utfordrende å holde kontakten til sykehuset og Mangel på forståelse blant familiemedlemmer. I hovedkategori utfordrende å holde kontakten til sykehuset opplevde noen familier at det var lett å ta kontakt, men de fleste opplevde det som vanskelig. I hovedkategori mangel på forståelse blant familiemedlemmer det vanskelig for familien å forstå forandringen til den syke, og de har ikke andre de kan spørre. Familiesamarbeidet skal legge vekt på å dekke informasjons- og kunnskapsbehovet til familien. Konklusjon: Resultater fra denne studien viser at sykepleier og familien opplevde at familiesamarbeidet på det psykiatriske sykehuset i Banda Aceh er utfordrende. Familien og sykepeleier hadde forskjellig oppfatning av samarbeidet. Sykepleier ville involvere familien i behandlingen med hensyn til å hjelpe til helbredelse av pasienten i avdelingen, men familien var bekymret at hvis de komme på sykehuset, bør de ta pasienten hjem igjen. Psykoedukativ tilnærming kan brukes for å skaffe familien til den som er syk kunnskap og ferdigheter. Reform i familiesamarbeidet savnes på sykehuset slik at den kan skape et hyggelig miljø for familien, og det bør arrangeres flere tilbud med hensyn til familiers behov og interesse.