Finansiell idealisme versus finansiell pragmatisme

Abstract

Dette kapitlet handler om kunnskapsgrunnlaget for moderne finansmarkedsregulering. Finans- og statsgjeldskrisene som har skyllet over verdensøkonomien de siste tre årene har aktualisert dette temaet med ubehagelig intensitet. Kapitlet fremmerto påstander. Den første er kritisk i tonen og påpeker svakheter ved det kunnskapsgrunnlaget konvensjonell økonomisk teori har «levert» til dem som arbeider med finansmarkedsregulering. De to viktigste resultatene av disse svakhetene er for det første at de har gått utover evnen til å beskytte henholdsvis vanlige forbrukere og småsparere mot maktovergrep fra dem som selger finansielle tjenester. Samtidig har svakhetene i kunnskapsgrunnlaget redusert den intellektuelle beredskapen mot finanskriser. Den andre påstanden er optimistisk og konstruktiv i tonen: Den er at det i prinsippet finnes muligheter for å bøte på disse svakhetene ved å se på tilgjengelig, alternativ teori. Begge disse påstandene bygger på et generelt premiss jeg tar som uproblematisk: Det er en nær sammenheng mellom hvordan den til enhver tid hegemoniske økonomiske teori konseptualiserer finansmarkeder og hva slags regulering som blir oppfattet som mulig og ønskelig av dem som steller med slikt. Moderne finansmarkeder er svært komplekse, og moderne finanstilsyn er uten unntak befolket med høyt kvalifiserte økonomer og jurister med finansmarkedskompetanse. Det er en triviell hermeneutisk innsikt at de tusen millioner handlingene – for ikke å si handlene – som tilsammen utgjør det vi kaller finansmarkedet, ikke kan tolkes uten hjelp av forutforståelser. Gitt en verden der økonomisk «vitenskap» er institusjonalisert og profesjonalisert med vertitabelt monopol på enkelte sentrale premissgivende stillinger, vil det være slik at dominerende forståelser innenfor økonomifaget er et sentralt premiss for hvordan finansmarkedet faktisk reguleres. Kapitlet er bygget opp på følgende måte: I del 2 gjør jeg rede for det jeg kaller det funksjonalistiske og konvensjonelle synet på finansmarkeder. Dette synet er forankret i nyklassisk mikroteori og videreutviklingen av denne. Det er et syn som innebærer at man ser lyst på finansmarkedets evne til å fordele ressurser i økonomien på en gode måte, samtidig som man tenker seg at markedet i hovedsak er stabilt – og viktigere: Selvstabiliserende. I forlengelsen av dette kan vi skille ut en posisjon jeg kaller for finansiell idealisme. Denne postulerer at målet må være at finansmarkedet skal få realisere sitt fulle potensial gjennom at en rekke prosesser skal få lov til å løpe så fritt som mulig. I kontrast til finansiell idealisme presenterer jeg i del 3 et perspektiv jeg kaller for finansiell pragmatisme. I dette perspektivet framstår finansmarkedet som en arena der den mektige og velinformerte gjerne tjener store penger på bekostning av den mindre informerte og mektige, samtidig som de påfører samfunnet store kostnader i form av ustabilitet. På samme måte som konvensjonell økonomi bygger opp under finansiell idealisme, kan de pragmatiske forestillingene om hvordan finansmarkedet faktisk fungerer, forankres i det jeg kaller tilgjengelig alternativ teori. Disse er henholdsvis informasjons-, transaksjonskostnads- og atferdsøkonomi. Finansiell pragmatisme og dens faglige forankring diskuterer jeg i del 4. Del 5 rommer en kort avsluttende diskusjon. Der forsøker jeg å si noe håndfast om intet mindre enn hva slags finansiell regulering verden trenger nå. Dette gjør jeg ved å samle trådene fra diskusjonen av finansiell pragmatisme og det jeg kaller tilgjengelig alternativ teori i relativt konkrete forslag til regulering. Jeg konkluderer med at det er langt fram før vi kan få en finansmarkedsregulering som tilfredsstiller de krav jeg mener springer ut av denne agendaen.