| dc.description.abstract | Deltakende observasjon kan bidra til nye perspektiver på praksis.
Professor Astrid Klopstad Wahl spurte i et innspill i Sykepleien Forskning (1): «Er kunnskapsutviklingen i dagens sykepleieforskning optimalt fokusert på overføring av kunnskap til praksis?» Hun svarte nei, og begrunnet det med at forskning på komplekse intervensjoner i sykepleie krever en «ny»forskningstradisjon som handler om å studere intervensjoner mer helhetlig, gjennom ulike faser og prosesser knyttet til utvikling av tiltak, tilpasning og gjennomføring, evaluering og endelig implementering. Jeg deler Klopstad Wahls syn på behovet for forskningsopplegg som søker å ivareta mangfoldet i praksissituasjonen. Det er et faktum at mange forskningsresultater ikke omsettes til praksis. Dette har å gjøre med flere forhold, blant annet det store antallet forskningsstudier som publiseres, måten disse presenteres på, praktikernes tidsklemme og kanskje også manglende forutsetninger for å vurdere forskningsresultater. Slike forutsetninger trengs: Forskningsresultater må oversettes slik at de blir meningsfulle før de eventuelt vurderes som relevante for omsetting i den lokale kontekst.
Siden en helhetlig forskningstilnærming etterspørres, vil jeg i det følgende reflektere over noen kjennetegn ved praksisnær forskning og belyse enkelte faktorer som særlig kan bidra til en rimelig vellykket kunnskapsdannelse i praksis, og slike som kan hemme utvikling av et godt granskingsmiljø. Kjennskap til disse faktorene er nødvendig for realisme i praksisnære forskningsopplegg.
Det er muligens behov for en «ny» forskningstradisjon som er kontekstuelt forankret, men samtidig vil jeg peke på at det finnes en «gammel» (70-årig) tradisjon som inneholder de kjennetegn Klopstad Wahl etterlyser, nemlig aksjonsforskning i ulike varianter. Aksjonsforskning dreier seg om en syklisk granskingsprosess som involverer klargjøring og bestemmelse av en problemsituasjon, planlegging av aksjonstrinn, gjennomføring og evaluering av resultater. Prosessuell evaluering leder til ny bestemmelse av situasjonen basert på læringen som har skjedd i de foregående sykluser. Graden av samarbeid kan variere i de ulike aksjonsforskningsdesign og i faser av prosjektet. Hovedideen i aksjonsforskning er bruk av vitenskapelige metoder for å studere vesentlige organisasjonsmessige, sosiale og praktiske problemer sammen med dem som opplever dem. Vanligvis har helsefaglig forskning som mål å produsere ny kunnskap for å løse vitenskapelige problemer, mens aksjonsforskning tilføyer løsning av praktiske problemer for å skape ny generell kunnskap. | no_NO |
