Om den raskt avtakende konkurransekraft i norsk reiseliv : en produksjonsteoretisk analyse

Abstract

Pedagogiske hensyn har bestemt måten stoffet presenteres på. Analysen skulle gi et overgripende bilde, og støttes opp med forklaringer og kommentarer på en slik måte at fremstillingen formidlet en gjennomarbeidet, men lett fattbar virkelighetsforståelse. Nøkkelreferansene som har blitt brukt i rapporten gir inngang til mer omfattende og detaljert redegjørelse for data, modeller, hypoteser og teori som det hele er fundert på. Framstillingen kan etterprøves på samtlige områder. Rapporten legger hovedvekten på å vise hvordan konkurransekraften i norsk reiseliv har utviklet seg fra 1950 og fram til i dag, og skape en visuell lett forståelig kopling mellom endringer i lønns- og kostnadsnivå og konkurransekraft (Se Fig. 1). Denne koplingen har det vært viktig å få visualisert, slik at en i neste omgang lett kan kople kunnskapsutvikling mot lønns- og kostnadsnivå. Høykostland flest har en eller flere konkurranseutsatte næringer som med suksess konkurrerer internasjonalt. Avgjørende utfordringer for norsk reiseliv ville blitt lettere å drøfte og fått forståelse for, om sektoren hadde forsøkt å analysere seg fram til suksessfaktorene for annen norsk konkurranseutsatt industri. I foreliggende arbeid har jeg ønsket å etablere indikatorer som måler relative posisjoner og endringer, og tonet ned bruken av indikatorer som bare omfatter små deler av sektoren. (Eksempelvis viser beregninger at gruppen overnatting, eksklusive servering, står for anslagsvis 20% av næringens totale verdiskapning. Av dette igjen står hotellgruppen for om lag 50%, eller 10% av næringens totale verdiskapning). De to viktigste indikatorene som har blitt brukt i dette arbeidet for å beskrive hvordan konkurransekraften i norsk reiseliv har utviklet seg er: 1. Hvordan verdien på det norsk reiseliv eksporterer har utviklet seg i forhold til verdien på importen. Se Fig.1; Fig. 6 og Vedlegg 2, side 11. 2. Næringens andel av verdien på det som omsettes internasjonalt. Se Fig. 3. Norsk reiseliv var mest konkurransekraftig i perioden 1960 – 1972. Dette var perioden da Norge hadde et midlere lønns- og kostnadsnivå. Perioden var preget av betydelig effektivisering, næringen fikk stor politisk og forvaltningsmessig oppmerksomhet, og næringen hadde status blant folk i sin alminnelighet. Distriktspolitisk var næringen sentral og sysselsettingsmessig var den viktig. Analysen dokumenter en overraskende stabil markedssituasjon. De viktigste markeder for norsk turisme i 1886 var: Storbritannia; Sverige; Tyskland; Danmark; USA. Mer enn hundre år seinere er det fortsatt de samme markedene som er de viktigste for norsk reiseliv, men ytterligere seks ”nærmarkeder” har kommet til. Se Fig. 4 og Fig. 5. I hele perioden har frie goder, kvaliteter i norsk natur og kulturlandskap vært de dominerende årsaker til at utenlandske turister har oppsøkt Norge. Kraftutbygging, industriutslipp og store menneskelige inngrep i norsk kulturlandskap har i betydelig grad forringet opplevelsesbasis de siste hundre årene. Strukturen på utdanning og kunnskapsproduksjon til norsk reiseliv er inneffektiv. Den er lite målrettet og leder ikke kandidater som skulle ha rekruttert sentrale posisjoner i den private delen av næringen, offentlig forvaltning og konsulenttjeneste, inn i den globale kunnskapsfronten. Se Fig. 7, kommentarene til Fig. 8 og siste delen av Memorandumet fra professor emeritus Arnljot Strømme Svendsen med støttespillere (Sidene 14 og 15). Memorandumet avsluttes på følgende vis: "Kunnskapsproduksjon og utdanning må omfatte hele turismesektoren. Det bør etableres et nært samspill mellom akademia og de store og sterke enhetene innen hele reiselivsnæringen: BÅDE TIL LANDS; TIL SJØS OG I LUFTEN” (Rapporten side 15). Transportsektoren står for 38% av total verdiskapning i reiselivsnæringen. Opplevelsesproduksjon 18%. (Erik W. Jacobsen, 2010). Opplevelsesproduksjonen er vesentlig viktigere for reiselivssektoren en verdiandelen isolert skulle tilsi. Det er i opplevelsproduksjonen at hovedtyngden av det ikke-materielle verditillegget må komme.