| dc.description.abstract | All kommunikasjon baserer seg på et menneske – og verdisyn. For å kunne virkelig favne flyktningungdom i KUT betyr dette at terapeuter må være i stand til kritisk refleksjon over tradisjoner og holdninger som preger dette arbeidet. Da trenger hun å ha kunnskap – og erfaring om hva det vil si å være anerkjennende. Det krever både god oppdatering på fagområde og en god samarbeids – og relasjonskompetanse. Oppgaven er en komparativ studie hvor jeg har tematisert terapeutens relasjonskompetanse i to
artikler. Tema som er drøftet heter "emosjonell tilgjengelighet i en kunstanalog
holdning”. Fokus er anerkjennende kommunikasjon i møte med flyktningungdom i spesialist – og førstehelsetjeneste. I overbyggingen belyser jeg sentrale teoretiske
forutsetninger, som anerkjennelse i artiklene bygger på. Bekreftelse og tilhørighet er viktige forutsetninger for å kunne føle seg integrert og unngå marginalisering. Behovet for tilhørighet er grunnleggende menneskelig, som også
den menneskelige skapende kraft grunnleggende for utviklingen. Dette gir et
helsefremmende perspektiv hvor anerkjennelse for disse ungdommer er fremtredende. Både resiliens, salutogen tenkning og barneperspektiv bekrefter viktigheten av slik anerkjennelse. I forhold til de perspektiver har alle ungdommer mulighet til utvikling og det ser jeg som meningsfull og anvendelig i samarbeid med flyktningungdom. Analysene i artiklene ble gjort på forskjellige arenaer i helsevesenet, i to vidt forskjellige kontekster. Begge analysene viser til en terapeutisk, kultursensitiv kompetanse som gjør det mulig å møte flyktningungdom, fra forskjellige kulturer, i sin opplevelsesverden. Disse belyser at KUT er en kontekstavhengig tilnærming som kan
gjøre endring mulig, uavhengig av diagnose, helsetjenestenivå og kulturbakgrunn. Jeg kan ikke generalisere mine funn derfor er utvalget for lite men jeg vil med denne oppgaven synliggjøre mulighetene som ligger i KUT - tilnærmingen. | en_US |
