| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en kvalitativ studie om bakomliggende årsaker for utkastelse fra
kommunale bolig, og hvordan de som har denne erfaringen opplever dette. Oppgaven skrives
som en avslutning på master i velferdsforvaltning ved Høyskolen i Lillehammer.
Undersøkelsen er gjennomført i en større by på Østlandet.
Det er et overordnet politisk mål at alle skal bo trygt og godt, men likevel opplever mange å
bli kastet ut av boligen sin hvert år.
Jeg har stilt spørsmålet om hvilke bakomliggende årsaker som fører til utkastelse, og hvordan
de opplevde utkastelsen. I disse beretningene kom det frem at de menneskene som har denne
erfaringen, har store problemområder i livene sine. Denne opphopningen av problemer har
ført til begrenset deltakelse på samfunnsarenaer som blir betegnet som viktige. Jeg har valgt å
se på deres livsberetning igjennom en marginaliseringsprosess. Det fremkommer at
informantene definerer sin helse som dårlig, de opplever seg fattige, de er ikke delaktige i
ordinært arbeidsliv, og de har begrenset sosialt nettverk. Alle som ble intervjuet hadde, eller
hadde hatt et forhold til sosialkontoret, og flere av dem hadde rus - eller psykiatriske
problemer.
Funnene viser at det er ulike årsaker til utkastelse. I tidligere publiseringer er det påpekt at det
ikke alltid er betalingsevnen som er årsaken, men heller betalingsviljen. Det som fremkommer
i min undersøkelse, er blant annet at det er i de sårbare overgangene leietakeren står i fare for
å miste boligen sin. En slik sårbar overgang er innflytting i ny bolig. Det viser seg blant annet
at det er svært vanskelig å flytte inn i et ordinært borettslag når man er kommunal leietaker.
Det forventes svært mye av den som flytter inn, og det er liten toleranse for avvik og
annerledes oppførsel.
Beboere av kommunal bolig har liten innflytelse på hvordan de skal bo og hvor de skal bo.
Dette gjelder spesielt for de med rus - og psykiske problemer. Dette fører ofte til at leietakeren
føler seg overkjørt av kommunen. De opplever det som svært vanskelig og komme i kontakt
med boligtjenesten og den kommunale utleievirksomheten. Dette har blant annet ført til at
leietaker holder tilbake husleien for å prøve å komme i dialog, med det resultatet at de mister
boligen. Funnene viser også at det er organiseringsproblemer som er årsak til utkastelse. Det
kan være at leietaker ikke har ryddet og flyttet ut av boligen på ordinær måte etter
3
kontraktopphør. Da må kommunen bruke namsmannen for å kunne avslutte boforholdet på en
juridisk riktig måte.
Undersøkelsen viser at leietaker ikke alltid vet at det skal foretas en utkastelse, og de har
heller ikke kunnskap om den direkte årsaken til utkastelsen. I min undersøkelse gjelder dette
de som hadde utenlandsk opprinnelse.
Det å miste boligen sin opplevdes svært vanskelig for flere av de som var med i
undersøkelsen. Tapet av boligen skapte mye usikkerhet og redsel for fremtiden. Uten bolig
oppsto et ras av nye problemer. Blant annet ble det umulig å følge opp i Legemiddelassistert
rehabilitering (LAR) når midlertidig bolig ble tildelt utenfor hjemstedskommunen.
Det å bli kastet ut av boligen ble beskrevet som svært skamfullt. Denne skamfølelsen plager
flere i lang tid etter utkastelsen, og de har delt lite med andre om opplevelsen og den følelsen
de sliter med i ettertid. | no_NO |
