En analyse av to tilnærmingsmåter for barns deltakelse : barns beste og barns deltakelse i barneverntjenestens utredningsarbeid

Abstract

Barns beste er et av de grunnleggende prinsippene som skal gjennomsyre alt av barneverntjenestens arbeid, mens barns deltakelse er et fenomen det stadig rettes mer søkelys mot. Barn blir i dagens samfunn forstått å være subjektive kompetente individer som således innehar mye viktig kunnskap om eget liv. Det stilles dermed større krav til at barneverntjenesten skal involvere og inkludere barn i alle beslutninger som omhandler barnets liv. Forskning omkring barns deltakelse viser derimot at barn i liten grad får delta i sin egen sak i det barnevernfaglige utredningsarbeidet. Det synes dermed å være et behov for økt kompetanse i barnevernet i forhold til å ta barn på alvor og legge til rette for deres deltakelse. Barns beste og barns deltakelse i barneverntjenestens utredningsarbeid er masteroppgavens hovedtema. Begge begrepene er omfattende og kan forstås på ulike måter. Oppgavens overordnede mål er å vise ulike måter å forstå begrepene barns beste og barns deltakelse på. Samtidig som oppgaven også vil bidra med å skape kunnskap om hvordan barneverntjenesten kan tilrettelegge for barns deltakelse. I denne oppgaven benytter jeg kvalitativ metode og gjennomfører en teoretisk studie. Gjennom denne oppgaven analyserer jeg to tilnærmingsmåter for deltakelse, som kan brukes i det barnevernfaglige utredningsarbeidet. Jeg ser i all hovedsak på tilnærmingsmåtenes underliggende forståelse av barns beste og barns deltakelse. Videre ser jeg også på hvilke konsekvenser denne forståelsen får for barneverntjenestens utredningsarbeid. De to tilnærmingsmåtene som analyseres er Strandbu og Vis (2008) sin modell for deltakelse og Kari Trøften Gamst (2011) sin metode for samtaler med barn; den dialogiske samtalemetoden (DCM). Analysen viser at tilnærmingsmåtene vektlegger ulike sider av begrepet barns beste og barns deltakelse. Strandbu og Vis (2008) mener i all hovedsak at barn skal forstås som kompetente meningsbærende individer og at deltakelse således kan forstås som et gode for alle barn. Trøften Gamst (2011) viser til at barn kan forstås som både sårbare og kompetente og barns deltakelse må tilrettelegges ut fra dette. Trøften Gamst (2011) problematiserer i større grad ulike dilemmaer som kan oppstå når barn blir aktive beslutningstakere i barneverntjenestens utredningsprosess. Tilnærmingsmåtene representerer to ulike måter barneverntjenesten kan benytte for å tilrettelegge for barns deltakelse i utredningsfasen. Strandbu og Vis (2008) taler for at deltakelse skal tilrettelegges som en prosess hvor barnet skal involveres og inkluderes i hele saken, fra begynnelse til slutt. Trøften Gamst (2011) mener at barneverntjenesten kan legge til rette for barns deltakelse gjennom samtaler med barn. Tilnærmingsmåtene er videreutviklet fra ulike kontekster, Strandbu og Vis (2008) sin modell har nære likhetstegn med metoden familieråd, mens Trøften Gamst sin metode er utviklet av en metode brukt av politiet i forhold til dommeravhør av barn. Begge tilnærmingsmåtene er utviklet for å kunne brukes i alle faser av en barnevernssak, men oppgaven viser at særlig Strandbu og Vis (2008) sin tilnærmingsmåte er lite tilpasset barneverntjenestens utredningsfase. På en annen side viser også oppgaven at det er ved bruk av Strandbu og Vis (2008) sin tilnærmingsmåte at barneverntjenesten har størst mulighet til å oppnå reell deltakelse fra barnet. Oppgaven synliggjør således et behov for at det utvikles metoder for å øke barns deltakelse i utredningsfasen. Slike metoder bør inneholde elementer fra både Strandbu og Vis (2008) og Trøften Gamst (2011) sine tilnærmingsmetoder samtidig som de er konkret tilpasset barneverntjenestens arbeid i utredningsfasen.