| dc.description.abstract | Denne studien fokuserer på hvordan behandlere i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste tenker
og handler i forhold til en gruppe barn som har foreldre med alvorlige psykiske vansker.
Studiens problemstilling er hvordan ivaretar behandlere i voksenpsykiatrien oppfølging av
pasientenes barn? Studien er ment som et bidrag inn i debatten om hvordan barn kan
ivaretas og følges opp innenfor en voksenpsykiatrisk setting, behandlernes rolle i dette og
hvilke utfordringer som finnes i dette arbeidet.
Studien er hermeneutisk orientert. Ni informanter, herav fem leger og fire psykologer, har
gjennomgått et semistrukturert forskningsintervju som utgjør studiens empiri. Sju av
behandlerne som er intervjuet jobbet i akuttpsykiatriske seksjoner, mens to arbeidet i en
lukket langtidsavdeling for pasienter med kompliserte og sammensatte tilstander. Gjennom
analysen identifiseres to bakenforliggende faktorer som hadde innvirkning på hvordan den
enkelte behandler tenkte og handlet for at barna til pasienten skulle bli fulgt opp. Analysen
førte meg i retning av 4 idealtypiske behandlertyper som ble konstruert ut fra de to
trekkene jeg vurderte å ha vesentlig betydning for mulighetene for det å jobbe
barnefokusert; den faglige forståelsen og de ulike kontekstene og strukturene den enkelte
jobber innenfor. Kontekst og faglig forståelse spiller sammen og har betydning for
hvordan de forstår sin egen rolle i det barnefokuserte arbeidet og hvilke faglige
utfordringer og dilemmaer de trekker fram. De ulike forståelsesmodellene som jeg
identifiserte i mitt materiale er en biomedisinsk modell, en tradisjonell kontekstuell
psykologiske modell og en systemteoretisk modell. De fire idealtypene benevnes som
tradisjonsbæreren, den tilpassede behandler, den involverte behandler og utfordreren.
Tradisjonsbæreren jobber i lukket akutt og har en faglig forståelse som er preget av en
biomedisinsk modell. Et tydelig trekk ved tradisjonsbæreren er lojaliteten til systemet og
pliktene systemet pålegger han i form av oppgaver og ansvar. Han støtter arbeid med barn
som pårørende, men mener at dette arbeidet best ivaretas av kompetente medarbeidere, noe
som medfører at han selv har svært begrenset erfaring med barnefokusert arbeid. Denne
arbeidsdelingen begrunnes i at det barnefokuserte arbeidet kan ta tid fra det direkte
pasientarbeidet og samtidig forstyrre behandlingsalliansen – uttrykt som en potensiell
spenningsflate.
Den tilpassede behandler arbeider i lukket akutt og den faglige forståelsen bygger på en
tradisjonell psykologisk modell. Denne behandlertype opplever frustrasjon over de
rammene hun arbeider innenfor fordi det medfører at barnefokuset står i konkurranse til
pasientfokuset. Som tradisjonsbæreren overlater hun mye av det barnefokuserte arbeidet til
de barneansvarlige, men i motsetning til han mener hun at en slik arbeidsdeling kan føre til
at behandlerne fraskriver seg ansvaret for pasientenes barn. Den tilpassede behandlertype
kan sies å representere en systemkritisk, men avmektig stemme. Den involverte behandler arbeider ut fra en psykologisk forståelsesmodell med fokus på relasjonelle og kontekstuelle forhold, og kombinerer behandlerrollen med å være barneansvarlig. Som behandlertype framstår han som berørt og forpliktet overfor pasientenes barn. Til forskjell fra den tilpassede og tradisjonsbæreren hadde han et tydelig forebyggende perspektiv på det barnefokuserte arbeidet. Utfordringene for denne behandlertypen lå i det å gjøre et godt nok arbeid innenfor stramme tidsrammer. Han har erfart at noen barn kan behøve mer enn den minimumsinnsatsen og var bekymret for disse barna fordi han ikke hadde tilstrekkelig tid til å gjøre et godt overføringsarbeid.
Utfordreren arbeider innenfor en behandlingsenhet som driver langtidsbehandling og som har en systemteoretisk modell som sitt overordnede utgangspunkt. Med dette utgangspunkt sees samarbeid med pårørende og de ulike systemene og sub-systemene som pasienten og barnet inngår i, som en naturlig del av det terapeutiske arbeidet, og ikke som ”en belastning og tidskonsumenter” slik det kan forstås innenfor en medisinsk sykdomsmodell. Denne behandlertype argumenterer for at fagpersoner med høy faglig status innehar rollen som barneansvarlig, og arbeider indirekte med barn gjennom å intervenere i ulike systemer barnet inngår i.
Til tross for faglig ulikheter og at behandlingskonteksten de arbeidet innenfor ga ulikt handlingsrom for å følge opp pasientenes barn, viser mine funn at systemtvangen og det medisinske paradigmes dominans medførte at tradisjonsbæreren, den tilpassede og involverte behandlertypen hadde minimale muligheter for å sikre at de barna som trenger videre oppfølging får det. Selv om behandlerne kommer i posisjon til å hjelpe barn og foreldre og får bygget opp en god relasjon til sårbare foreldre og pasienter, glipper det barnefokuserte arbeidet når ambivalente foreldre overføres til nye behandlere. Derfor ender alle disse tre behandlingstypene i realiteten opp med en individfokusert praksis. De gjør det loven pålegger dem, men lite utover minimumsstandard. Utfordreren, med et systemteoretisk perspektiv og langt større handlingsrom, argumenterer for viktigheten av at behandlerne inngår i tverrfaglige samarbeidsgrupper rundt barna. Denne behandlertypen argumenterer for at psykologer og psykiatere må ut av sykehusene og aktivt melde seg på samarbeidet rundt pasientens barn. /// This study focuses on how therapists in psychiatric specialist healthcare services think and act in relation to a group of children whose parents have serious mental problems. The study's problem issue is how therapists working in adult psychiatric services follow-up on the patients' children? The study is intended as a contribution to the debate about how children can be protected and monitored within an adult psychiatric setting, the therapists' role in this and the challenges that exist in this work.
The study has a hermeneutic approach. Nine informants, comprised of five doctors and four psychologists, participated in a semi-structured research interview, which constitutes the empirical data of the study. Seven of the therapists interviewed worked in acute psychiatric sections, while two worked in a closed, long-term department for patients with complicated and complex conditions. The analysis identified two underlying factors that had an impact on how the individual therapist thought and acted in order for the children of the patient to be followed up. The analysis led me in the direction of 4 ideal-typical types of therapists, which were constructed based on the two aspects I considered to have a significant impact on the opportunities to work with a child-focused approach, i.e. the professional approach and the various contexts and structures within which the individual works. The context and professional approach interact and influence how they understand their own role in the child-focused work and the professional challenges and dilemmas they highlight. The various approach models that I identified in my material are a biomedical model, a traditional contextual psychological model and a system-theory model. The four ideal types are designated as the tradition-bearer, the adapted therapist, the involved therapist and the challenger.
The tradition-bearer works in a closed emergency department and has a professional approach that is characterized by a biomedical model. A distinctive feature of the tradition-bearer is loyalty to the system and the obligations that the system imposes on him in the form of tasks and responsibilities. He supports working with children as next of kin, but believes that this work is best handled by competent staff, which means that he has very limited experience of child-focused work. This division of labour is justified by the fact that the child-focused work can take time from the direct patient work and may also disrupt the treatment alliance, expressed as a potential tension interface.
The adapted therapist works in a closed emergency department and the professional approach is based on a traditional psychological model. This type of therapist experiences frustration with the limits within which she works, because it means that the focus on the child is in competition with the focus on the patient. Like the tradition-bearer, she leaves much of the child-focused work to those responsible for the children, but unlike him, she believes that such a division of labour may lead to the therapists disclaiming responsibility for the patients' children. The adapted therapist type can be said to represent a system-critical, but impotent voice.
The involved therapist works on the basis of a psychological approach model that focuses on the relational and contextual conditions and combines the role of therapist with being responsible for the children. As a therapist type, he appears affected by and committed to the patients' children. Unlike the adapted therapist and the tradition-bearer, he had a clear preventive approach to the child-focused work. The challenges for this type of therapist lay in performing work that was good enough within the stringent time-frame available. He has found that some children may need more than the minimum effort and was concerned for these children because he did not have sufficient time to perform good transfer work.
The challenger works within a treatment unit that conducts long-term treatment and which has a system-theory model as its basis. On this basis, cooperation with the relatives and the various systems and sub-systems of which the patient and the child are a part, is perceived as a natural part of the therapeutic work, and not as "a burden and time consumer" as it can be perceived within a medical disease model. This type of therapist argues that experts with high professional status hold the role of persons with responsibility for the children, and work indirectly with children by intervening in various systems with which the child engages.
Despite the professional differences and the fact that the treatment context in which they work provided different scope for following up on patients' children, my findings show that system constraint and the dominance of the medical paradigm meant that the tradition-bearer, the adapted and the involved types of therapists had minimal opportunities to ensure that the children who need further follow-up actually receive it. Although the therapists are in a position to help children and parents and they can build up a good relationship with vulnerable parents and patients, the child-focused work is neglected when ambivalent parents are transferred to new therapists. All three of these treatment types therefore end up in reality with an individual-focused mode of practice. They do what the law requires of them, but little beyond the minimum standard. The challenger, with a system-theory perspective and far greater freedom of action, argues for the importance of therapists participating in multi-disciplinary collaborative groups working with children. This type of therapist argues that psychologists and psychiatrists must leave the hospitals and actively enrol in collaboration focused on the patient's children. | no_NO |
