"Vi er nærmest elevene" : en kvalitativ undersøkelse om utfordringer knyttet til å ivareta barnefokuset i behandlingen av voksne rusavhengige

Abstract

Denne oppgaven er en studie om ivaretakelse av barn som pårørende når deres foreldre er i behandling for rusavhengighet. Undersøkelsen baserer seg på erfaringer og refleksjoner presentert gjennom seks barneansvarlige i Tyrilistiftelsen. Studiets formål er å få en forståelse av hvilke utfordringer som hindrer et barnefokuset i behandlingshverdagen. Som utgangspunkt for oppgaven står Lovendringene i Spesialisthelsetjenesteloven og Helsepersonelloven av 2010 sentralt. Rusbehandlingsinstituasjoner pålegges å ha en barneansvarlig som sikrer oppfølgingen av mindreårige barn når deres foreldre er innlagt grunnet for eksempel rusavhengighet. Helsepersonell skal bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging. Formålet er ”å sikre at barn blir fanget opp tidlig, og at det blir satt i gang prosesser som setter bar og foreldre i bedre stand til å mestre situasjonen”. Oppgaven baserer seg på teori og forskning om barn som pårørende av rusavhengige foreldre. Forskning viser til at konsekvenser av foreldrenes rusavhengighet overføres barnet i form av psykiske, atferdsmessige og sosiale probelmer. Rusavhengighet et et komplekst problem som i tillegg til avhengigheten medfører andre belastninger, for forelderen og for barna. Rusavhengighet kjennetegnes ved ustrukturerte liv og utforutsigbarhet. Svekkede foreldrefunksjoner vil for barnet føre til omsorgssvikt og utrygge eller desorganiserte tilknytningsmønstre. Som strategi i møte med foreldrenes rusavhengighet kan barna opprettholde familiens overlevelse ved hemmeligholdelse eller ved å overta omsorgsrollen. Empirien i dette studie ble samlet inn ved bruk av kvalitativt intervju, basert på tanker og erfaringer til seks barnenasvarlige ansatt i Tyrilistiftelsen. De har god kjennskap til ruavhengighetens funksjoner og konsekvenser, og kunnskap om overføringsmekanismer mellom generasjoner. I intervjuene kom det frem flere utfordringer som hindret barnefokuset i behandlingshverdagen. Mangel på struktur, rutine og forankring var gjennomgående funn i undersøkelsen. Spesielt tre områder ble tematisert som utfordrende, samvær, samarbeid og samtale med barn. Videre viste undersøkelsen til at initiativ ovenfor barn utfordres av faktorer som forelderens anerkjennelse, behandleres fokus, motstidende interesser og lojalitetskonflikt. Synet på barnet som sårbart og et kjønnsperspektiv hvor mor anses for å være nærere barnet enn far vil også være faktorer som påvirker behandleres fokus og initiativ.