Familierådsmodellen : er partnerskap med familien mulig innenfor rammen av barnevernet?

Abstract

Formålet med oppgaven har vært å undersøke om innføring av familierådsmodellen i det norske barnevernet kan ha bidratt til å endre barnevernets faglige tilnærminger og praksis. Jeg spør her om begrepet partnerskap er treffende for å beskrive samarbeidsrelasjonen mellom barnevern og familie i familierådsarbeidet. Et samarbeid preget av partnerskapets idealer innebærer likeverdighet og gjensidighet mellom partene. Beslutningene skal tas i dialog mellom partene med utgangspunkt i felles mål. Modeller som bygger på partnerskapets idealer gjør seg gjeldende på flere områder i velferdsstaten, og står i kontrast til hierarkiets arbeids og beslutningsformer. Barnevernet har gjennom barnevernloven makt og myndighet til å gripe inn i familier mot deres vilje. Spørsmålet er derfor om partnerskap i barnevernet blir et honnørord uten rot i virkeligheten eller om praksis kan leve opp til idealene. Jeg har tatt utgangspunkt i barnevernets erfaringer fra familierådsmodellen i fire kommuner på Østlandet og har funnet holdepunkter for at modellen gir barnevernet mulighet for samarbeid med familiene som har preg av partnerskap. Men den tradisjonelle ekspertrollen slår igjennom selv om familierådsmodellen benyttes. Endringer i en faglig rolle tilpasset partnerskapet idealer er krevende og kan ta tid. Og spørsmålet er om barnevernet selv ønsker en slik endring. Endringene kan dreie seg om nye måter å tenke på når det gjelder familienes muligheter og ressurser og nye måter å tilrettelegge på rent praktisk i arbeidshverdagen. I alle kommunene snakkes det om ildsjeler ved kontorene som inspirerer til bruk av familieråd. Men dette er ikke nok. De barnevernsansatte trenger støtte i systemet rundt seg og tillit til at ulike aktører bidrar med sitt for å få dette til. Muligheten for å oppnå samarbeid preget av partnerskap gjennom familierådsmodellen, er sterkere tilstede der barnevernet bevisst satser på familieråd som modell i hele virksomheten. Der modellen har fått sterk forankring, er det tendenser til endring i barnevernets praksis og faglige rolle. Dette kan bety økt demokratisering av barnevernet. Men barnevernsansatte kan også forberede seg på at dette kan bety krav om økt fleksibilitet og bruk av personlige ressurser i den tette dialogen med familiene.