Familiehjelpa : en tverrfaglig samarbeidsmodell rundt utsatte barn og unge

Abstract

Velferdstjenester til barn og unge er preget av oppstykking og fragmentering, noe som gjør at det er et stadig fokus på bedre koordinering og utprøving av ulike samarbeidsmodeller. Denne studien undersøker hvordan en forholdsvis nylig innført modell for tverrfaglig samarbeid rundt utsatte barn og unge i Stange kommune, kalt Familiehjelpa, fungerer sett fra ledernes ståsted. Modellens innføring og utvikling fra prosjekt til en vedtatt samarbeidsmodell i kommunen, redegjøres for. Hvilke strategier og tiltak modellen tar i bruk for å bedre koordinering og det tverrfaglig samarbeid mellom de ulike tjenestene, drøftes i lys av teori på feltet. Målsetting med studien er å finne ut om denne modellen har en organisering som gir muligheter for bedret tverrfaglig samarbeid rundt utsatte barn og unge i kommunen, samt hvilke utfordringer ved denne formen for organiseringen som gjør seg gjeldende. Datagrunnlaget består av skriftlige kilder i form av kommunale dokumenter, 11 kvalitative intervjuer med ledere på ulike nivåer med kjennskap til modellen, samt samtaler med rådgiver i psykisk helsearbeid i kommunen. For å belyse organisasjonsmodellens muligheter og utfordringer, benyttes teori om koordinering gjennom ulike former for samarbeid og matriseorganisering. Resultatet av undersøkelsen viser at organiseringen av Familiehjelpa, synes å gi flere muligheter. Særlig kan det virke som matriseorganiseringen i Familiehjelpa legger tilrette for utveksling av kunnskap og erfaring på tvers av tjenester. Dette synes videre å medføre muligheter for deling av ansvar slik at brukerne får et riktig og kvalitativt godt tilbud. Dette gir positive effekter i form av «en dør inn» til hjelpeapparatet og at det er bedre muligheter for å hindre «gråsoner» og «dobbeltarbeid». Men undersøkelsen viser også at slik organisering ikke er uten utfordringer. Særlig er det problemer knyttet til å dele sin arbeidstid på to steder. Det har også vært utfordringer rundt det å ikke ha stort nok lokale hvor alle deltagerne i teamet får plass. Den største utfordringen er kanskje knyttet til at en sentral tjeneste når det gjelder psykisk helse, ikke ønsker å delta i matrisemodellen. Dette drøftes og analyseres i oppgaven. Underveis i undersøkelsen har også en annen problemstilling enn den undersøkelsen bygger på, blitt aktualisert. Nemlig det at Familiehjelpa som matrisemodell, synes å ha utviklet seg i retning av å fungere mer som en selvstendig tjeneste. Dette kan med bakgrunn i flere av utfordringer ved matriseorganisering, være fornuftig, men det er også muligheter som ligger spesielt i matrisemodellen som da står i fare for å forsvinne.