Riflejakt som jaktform på hare (Lepus timidus) og omfanget av skadeskytning med haglegevær på hare (Lepus timidus)

Abstract

Skadeskytingsomfanget av småvilt er et lite opplyst tema i Norge. Problematikken er hovedsaklig basert på skjønn og synsing gjennom ulike medium. Alvorlighetsgraden på temaet gjør at et vitenskaplig studie på området er etterspurt og tiltrengt. Vi har i denne sammenheng utført en undersøkelse av skadeskytningsomfanget på Sørøya, Hasvik kommune, Finnmark. Datainnsamlingen ble gjort ved å CT-skanne rifleskutte harer for å se hvor stor andel av harene som hadde hagl i kroppen som resultat av skadeskyting med hagle. Som et biprodukt av datainnsamlingen undersøkte vi hvordan riflejakt egner seg som jaktform på hare. Våre resultater viser en skadeskytningsandel på 16-25 % for det gjeldende studieområde. Disse estimatene er minimumsberegninger som kan være representable for områder med høye bestander av hare og særdeles høyt jakttrykk. Når vi undersøkte om harene var fysisk påvirket av å ha hagl i kroppen, fant vi ingen forskjeller, men dette kan ha sammenheng med metodikken. Når det gjelder riflejakt som jaktform på hare, er jaktformen svært avhengig av områdekvaliteter, slik som åpent landskap og gode værforhold. Valg av kaliber er av mindre betydning, da våre resultater viser at det ikke finnes forskjeller i drepeevne mellom de kalibrene som ble benyttet under testen. Når det kommer til valg av kule viser våre resultater at helmantel gir en tilstrekkelig drepeevne, samtidig som dette bevarer matressursen i størst grad. Skuddsituasjoner og skuddhold er derimot faktorer som påvirker drepeevnen på hare. Sannsynligheten for skadeskyting har en lineær sammenheng med skuddhold. Sannsynligheten for skadeskyting av hare er størst når haren er i bevegelse. I vår vurdering av metodikken konkluderte vi med at CT-skanning som inventeringsmetode for å undersøke skadeskytningsomfang er den sikreste og så godt som den eneste måten å skaffe en oversikt over skadeskyting på småvilt. Metodikken har en svakhet med at den ekskluderer hardt skadd vilt.

The extent of wounded small game due to hunting is an issue in lack of scientific surveys. The problem is mainly based on a practical approach, without scientific backup. This survey is based on CT-scanned hares from Sørøya, Hasvik municipality, Finnmark County. The hares where shot with rifles, and the scanning revealed potential presence of shotgun pellets in the hares. As a by-product of the survey, we checked if rifle hunting is a realistic and humane hunting method for hares. Our result shows a wounding ratio of 16-25 % for the current area of study. These estimates are minimum estimates that may be representable for areas with high density of hares, and very high hunting pressure. When we examined whether hares were physically affected due to being wounded by shotgun pellets, we found no differences. But this fact may be related to the methods of approach. When it comes to rifle hunting as a hunting method on hares, we found that the hunting method was very dependent on open landscape and good weather conditions. Choice of calibre and bullets is of a minor importance, as our results show that there are no difference in killing ratio for the various calibres and bullet types. In contrast, shooting distance and how the hare acted in the shot-sequence, affected the possibility for wounding the animal, instead of killing it. The chances of a mortal shot decreased evenly with the distance. The chances for a mortal shot were also greater when the hare was not moving. In our assessments of the methodology, we concluded that CT-scanning of hares as a method for estimating wounding ratios, is the safest and virtually the only way to get an overview of the issue. The methodology has one weakness; it excludes severely injured hares.