| dc.description.abstract | Oppgaven handler om samarbeid og dialog mellom barnehage og hjem. Vi startet med
følgende problemstilling: ”Kan en mer åpen dialog være et forebyggende tiltak for barn i
risiko?”. Utgangspunktet var at undersøkelser tyder på at ansatte i barnehager opplever
det svært utfordrende å skulle snakke med foreldre når de er bekymret for et barn, og at de
derfor også utsetter å handle. Hvis det faktisk er slik, tenkte vi, at utsatte barn kan få
tidligere hjelp ved at ansattes terskel for å snakke med foreldrene senkes, da må noe kunne
gjøres for å bidra til det. Vi er opptatt av brukermedvirkning, og setter derfor foreldrenes
rolle sentralt. Foreldrene kjenner barnet best, og er de nærmeste til å hjelpe barnet. Vi
ønsket å sette særlig fokus på mulighetene som ligger i et godt samarbeid med barnets
foreldre, der det legges vekt på dialog og gjensidig informasjonsutveksling, med en tanke
om at det kan bidra til at terskelen for å ta den vanskelige samtalen senkes, og at barn
dermed kan få hjelp tidligere.
Som grunnlag for oppgaven har vi gjennomført en undersøkelse blant et utvalg
barnehageansatte og foreldre, i tillegg til å sette oss inn i relevant litteratur. Vi har spurt
ansatte og foreldre hva de tenker om at ansatte får større innsyn i barnets hjemmemiljø, -
altså om de tenker at ”barnehagen har noe med det”. Vi mener selv at barnehagene har et
godt utgangspunkt for å i større grad fange opp barn i risiko, og sørge for at de får
nødvendig hjelp. Vi har vært veldig spente underveis i undersøkelsen, for å høre hva
foreldre og ansatte selv tenker om dette, fordi det er de ansattes og foreldrenes holdninger
som angir hvilke terskler og muligheter som finnes for at dette kan realiseres. Vi ønsket
svar på mange spørsmål, som kort oppsummert omhandlet i hvilken grad de ansatte per i
dag har innsyn i barnets hjemforhold, om de ansatte ønsker mer informasjon, om
foreldrene er villige til å fortelle mer, og hvordan foreldresamarbeidet foregår når det
oppstår bekymring.
Resultatet av undersøkelsene viste at både de ansatte og foreldrene er positive til at det
utveksles mer informasjon mellom barnehagen og hjemmet. De ansatte ser at større innsikt
i hjemmeforhold kan bidra til å gjøre barnets utvikling og atferd i barnehagen mer
forståelig. De har også tanker om at vansker kan bli lettere å identifisere, og at det kan
oppleves lettere å snakke med foreldrene om tema knyttet til uro og bekymring hvis en god
dialog først er etablert. Foreldrene svarte blant annet at de er villige til å dele informasjon
iv
om barnets hjemforhold med barnehagen, og at de ønsker å bli kontaktet ”med en gang”
hvis barnehagen er urolig eller bekymret for barnet. Vi tenker at dette gir et godt
utgangspunkt for å etablere et godt samarbeid med barnets foreldre, der det legges vekt på
dialog og gjensidig informasjonsutveksling. Men både ansatte og foreldre har noen
forbehold. De ansatte sier at de kun ønsker informasjon om barnet de anser som nyttige.
Det går en grense, sier de, for hva de vil vite. Foreldrenes svar viste at de i mindre grad vil
dele opplysninger vi karakteriserer som ”personlige” eller ”alvorlige”. Samtidig vet vi at
nettopp alvorlige vansker i hjemmet kan være avgjørende for at barns utvikling og trivsel.
De ansattes utfordring ser derfor ut til å ligge i å oppnå foreldrenes tillit på en måte som
gjør at det også kan snakkes om mer alvorlige forhold/vansker i hjemmet.
Vi har i oppgaven lagt vekt på dialogens betydning. Fra litteraturen finner vi flere
bekreftelser på at gode dialoger kan bidra til åpenhet, og at dette igjen gir et godt
utgangspunkt for samarbeid, også om vanskelige tema. Vi mener resultatet av
undersøkelsene viser at det finnes muligheter for å oppnå større grad av åpenhet og
informasjonsutveksling mellom barnehage og hjem. Vi håper oppgaven kan bidra til at
ansatte i større grad tar initiativ til å snakke med foreldre om barnets hjemforhold, og at
ansatte velger å satse mer på dialog og samarbeid med hjemmet, også med tanke på å
senke terskelen for å ta også de vanskelige samtalene. | nb_NO |
