| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven utforsker hvordan det erfares kroppslig å leve som rusavhengig, og bygger på empiri samlet inn via kvalitative intervjuer med to unge voksne innlagt på en behandlingsinstitusjon for rusavhengige. Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi er lagt til grunn som vitenskapsfilosofisk ramme, og for analyse av intervjuene. Oppgaven viser rusavhengighet som et individuelt og eksistensielt fenomen. Å leve med en avhengighet til rusmidler er svært tvetydige erfaringer for informantene med skiftende erfaringer med kroppen, og et ambivalent forhold til rus og rusmidler. Informantene beveger seg mellom særegne måter å være kroppen på som særlig kjennetegnes av en åpenhet og en lukkethet mot verden.
Som barn erfarte informantene at rusmidlene endret på kroppene deres, og at de ved å ruse seg kunne sette nye premisser for hva de kunne erfare. Bruken ble integrert som en del av dem og fikk direkte og omfattende betydning for livene deres. Erfaringene de gjorde seg var ikke entydig positive eller negative, og deres historier viser at å leve som rusavhengig er noe både-og; sammensatt av mange ulike og sterkt tvetydige opplevelser.
For begge var livet som rusavhengig en kroppspraksis og en måte å erfare på som var i kontinuerlig endring. Å være rusa forandret seg fra å være et mulighetsrom for erfaring til å bli en begrensende ikke-eksistensiell kroppspraksis som i stor grad lukket dette erfaringsrommet. Begge havnet i fastlåste levesett som det var vanskelig å bryte ut av.
Å gå inn i rusbehandling var for informantene et eksistensielt skritt som innebar et stort ubehag. Ufrivillige endringer i kroppens tilstand – slik som abstinens – forstås som en bevegelse mot livet. Å skulle holde seg rusfrie oppleves svært motsetningsfylt. Fortidens erfaringer og fremtidens uvisshet er svært tilstedeværende størrelser på intervjutidspunktet. | nb_NO |
