"Jeg er ikke norsk, vet du, jeg er internasjonal". En etnografisk studie av musikalsk aktørskap blant ungdom i krysskulturelle kontekster

Abstract

Sammendrag «Jeg er ikke norsk, vet du, jeg er internasjonal». En etnografisk studie av musikalsk aktørskap blant ungdom i krysskulturelle kontekster. Denne studien har blitt gjennomført som en etnografisk undersøkelse av hvordan ungdom som vokser opp i krysskulturelle kontekster utøver sine musikalske aktørskap. Krysskultur-begrepet viser til den unike miksen som oppstår når barn og unge lever daglig med påvirkning fra flere kulturer samtidig eller vekselvis. Studiens hovedproblemstilling, Hvordan utøver ungdom i krysskulturelle kontekster sine musikalske aktørskap?, rommer alle deltakerne både fordi de vokser opp i krysskulturelle kontekster, fordi mange av dem på ulike måter kan kategoriseres som krysskulturelle, men også fordi de gjennom sine aktive musikalske aktørskap i krysskulturelle kontekster opplever noen av de ressursene og utfordringene som slike kontekster og praksiser har å tilby. Den teoretiske rammen for avhandlingen er bygget opp rundt ulike tilganger til å snakke om menneskelige handlinger som utøvelse av aktørskap. Utvalget av sosiologiske teorier spenner over et stort tidsspenn fra Talcott Parsons på 1950- og 60 tallet via Anthony Giddens på 1970- og 80 tallet til Rob Stones som er en nåværende bidragsyter til feltet. Parsons handlingsteori representerer ett syn på aktørskap som bygger på aktørens internaliserte verdier mens Giddens snarere vektlegger den kunnskapsrike aktørens frihet til å handle annerledes. Giddens hevder videre at aktørene gjør bruk av materielle og menneskelige eller allokative og autoritative ressurser når de handler. Stones’ strong structuration konseptualiserer aktørskap som et aktivt anliggende der aktøren bygger på både eksterne og interne strukturer. Disse teoriperspektivene har gitt meg som forsker metodologiske og analytiske tilganger til å tolke deltakernes handlinger idet de tar i bruk ulike ressurser og strukturer i et aktivt aktørskap. Musikalsk aktørskap forstås i denne sammenhengen som individets evne til å engasjere seg aktivt og ta selvstendige grep i sitt eget forhold til musikk. I denne studien knytter begrepet seg til en forståelse av musikalsk aktørskap som inkorporerer ulike teoretiske oppfatninger av begrepet fremstilt som en mangespektret linse for analyse av musikalske handlinger. Sidsel Karlsens analytiske modell er delt inn i en individuell og en kollektiv dimensjon hvor musikalske erfaringer knyttes til ulike musikalske handlinger der læring, utøving og musikk brukt for blant annet selvregulering og sosial koordinering inngår i spekteret av slike musikalske handlinger. De empiriske dataene i prosjektet er samlet inn gjennom et etnografisk feltarbeid som omfattet observasjoner, kvalitative intervjuer og uformelle samtaler. Selve feltarbeidet varte i et halvt år fra januar til juni 2014. Jeg gjennomførte 20 intervjuer med totalt 21 intervjudeltakere. Videre gjennomførte jeg observasjoner ved ni musikalske praksiser på fire forskjellige arenaer. Empiriske studier som benytter sterk strukturasjon må involvere både strukturell analyse og «in-situ»-analyse. I denne forbindelse anbefaler Stones to former for metodologisk parentessetting kjent som kontekstanalysen og handlingsanalysen. I arbeidet med resultatutviklingen har jeg valgt to ulike narrative tilnærmingsmåter; en sammenlignende paradigmatisk analytisk tilnærming og en narrativ analytisk tilnærming til to utvalgte case. Videre har jeg benyttet dikt som analyseverktøy i tråd med Pranee Liamputtongs oppfordring til forskere med et krysskulturelt fokus om å skrive «den andre» ansvarlig. Analysen er strukturert med utgangspunkt i min videreutvikling av Karlsens musikalske aktørskapslinse. De analytiske filtrene utøving, læring, lytting og sansing som er plassert over linsen, har sammenheng med både teoretiske og empiriske kategorier. Denne måten å betrakte ungdommers måter å handle med og gjennom musikk på gjør det mulig å se på deres individuelle og kollektive musikalske aktørskap som en intrikat vev spunnet av lyttende, utøvende, lærende og sansende «tråder». Musikk brukt for det «å være» var et viktig aspekt ved flere av deltakernes musikalske aktørskap. I et flerkulturelt samfunn vil relasjonen mellom musikk og religiøs tro kunne oppleves som et konfliktfylt forhold, all den tid normer og verdier for «riktig» og «gal» måte å forholde seg til musikk på vil kunne variere. Deltakernes objektrelasjon til musikk hadde stor betydning for deres evne til å bruke musikk blant annet som strukturerende medium i hverdagen, som en empatiressurs, som en rød «livstråd» og også preventivt med tanke på forebygging av selvskading. Ved å studere hvordan ungdommene i studien på disse ulike måtene trekker på både ressurser, verdier og normer i det dualistiske spennet mellom aktør og struktur i krysskulturelle kontekster, blir det mulig å nærme seg en forståelse av musikk som livsressurs, enn videre som en livsnødvendig ressurs. Studiens funn drøftes med utgangspunkt i fire nært beslektede kontinua; det kulturelle, det strukturelle, det aktørrelaterte og det strukturasjons-resultatorienterte kontinuumet. Studien synliggjør hvordan deltakerne i varierende grad evner å bruke musikk på aktive og reflekterte måter, i og gjennom berikende og samtidig utfordrende møter mellom deres eksterne og interne strukturer idet de vokser opp i krysskulturelle kontekster.

Abstract «I'm not Norwegian, you know, I'm international». An ethnographic study of musical agency among young people in cross-cultural contexts. This study has been conducted as an ethnographic exploration of how young people growing up in cross-cultural contexts perform their musical agency. The term cross-cultural denotes the unique «mix» that occurs when children and adolescents grow up being influenced by several cultures simultaneously, or alternately. The study’s main research question, How do adolescents in cross-cultural contexts perform their musical agency?, involves all the participants, since they either grow up in cross-cultural contexts, or they themselves can be categorized as cross-cultural in different ways. Moreover, through the performance of their active musical agencies in cross-cultural contexts, they experience some of the resources and challenges that these contexts and practices have to offer. The theoretical framework of this study is built upon different approaches to denoting human actions as the performance of agency. The selection of sociological theories spans a wide time-span, from Talcott Parsons in the 1950-s and 1960-s, via Anthony Giddens in the 1970-s and 1980-s, to Rob Stones, who is a current contributor to the field. Parsons’ action theory conveys a view of agency based on the actor’s internalized values, while Giddens rather emphasizes the knowledgeable actor’s freedom to «act differently». Giddens further argues that the actors draw upon material and human, or allocative and authoritative resources, when they act. Stones’ «strong structuration» conceptualizes agency as an active matter in which actors draw on both external and internal structures. These theoretical perspectives, when seen together, provide methodological and analytical approaches to interpreting the participants’ actions as they draw on various resources and structures in the active performance of their agency. Musical agency in this context is understood as the individual’s ability to engage actively and make independent choices regarding their own relationship with music. In the present study, the notion of musical agency incorporates various theoretical understandings and is portrayed as a multilayered lens for analysis of musical actions. Sidsel Karlsen’s analytical model is divided into an individual and a collective dimension where musical experiences are linked to different musical actions, and where learning, musical performance and music used for, for example, self-regulation and social coordination are included in the spectrum of such actions. The empirical data for the project was collected through an ethnographic fieldwork which encompassed observations, qualitative interviews and informal conversations. The field work lasted for six months, from January to June 2014. I conducted 20 interviews with a total of 21 interview participants. Furthermore, I observed six musical practices at four different arenas. Empirical studies, which utilize strong structuration as a framework, must involve both structural analyses and «in-situ»-analysis. In this regard Stones recommends two forms of methodological bracketing, known as the context analysis and the conduct analysis. In writing up the results, I have chosen two different narrative approaches; a comparative, paradigmatic analytical approach as well as a narrative analytical approach to two selected cases. Moreover, I have used poetry as an analytical tool in line with Pranee Liamputtongs call to researchers with a cross-cultural focus to write «the other» responsibly. The analysis is structured using my own adapted version of Karlsen’s musical agency lens as a point of departure. The analytical filters placed above the lens, namely performance, learning, listening and sensing, reflect both theoretical and empirical categories. This way of viewing adolescents’ ways of acting with and through music makes it possible to understand their individual and collective musical agencies as an intricate web spun by a wide range of listening, performing, learning and sensing «threads». Music used for the purpose of «being» was an important aspect of several of the participants’ musical agency. In a multicultural society, the relationship between music and religious beliefs could be perceived as conflictual, since norms and values that regulate what is «right» and «wrong» ways of dealing with music differ. The participants’ object relation to music was important for their ability to use music as a structuring medium in everyday life, a resource for empathy, a red «life thread», and as a resource preventing individuals from committing self-harm. By exploring how the young people participating in the study draw upon resources, values and norms in different ways and in the dualistic span between actor and structure in cross-cultural contexts, it becomes possible to reach an understanding of music as a life resource, moreover as a resource which is of vital importance for life. The findings are discussed on the basis of four closely related continua, namely: the cultural, the structural, the actor-related and the structuration-result oriented one. As such, the study highlights how the participants, to various extents, have the ability to use music in active and reflective ways, in and through enriching, and at the same time challenging meetings between their external and internal structures while growing up in cross-cultural contexts.