Lokalmedisinsk senter som nasjonal innovasjonsidé og interkommunal innovasjonsprosess : En kvalitativ casestudie om utvikling av tre interkommunale lokalmedisinske sentre

Abstract

Innovasjon er et fenomen som i dag anerkjennes som viktig for å møte fremtidens utfordringer i den offentlige tjenesteytende sektoren. Samtidig er innovasjon i det offentlige et forholdsvis nytt forskningsfelt, og det er behov for mer kunnskap om hvordan offentlige innovasjonsprosesser foregår. Denne avhandlingens bidrag er at den utforsker prosessen som skjer der kommunale aktører, på initiativ fra staten, går sammen for å utvikle nye interkommunale lokalmedisinske sentre (LMS). Avhandlingen er basert på en casestudie i tre kommuneregioner som alle har mottatt statlige tilskuddsmidler for å utvikle LMS. Med betegnelsen lokalmedisinske sentre (LMS) menes her kommunale helsetjenestetilbud der en eller flere kommuner samarbeider med spesialisthelsetjenesten om tjenester til pasienter før, etter og istedenfor innleggelse i sykehus (Nasjonal Helse- og omsorgsplan (2011–2015), s. 60). Avhandlingen består av en sammenstilling (kappe) og tre artikler. De tre artiklene ligger vedlagt. I tillegg finnes et sammendrag av sentrale bidrag i artiklene i sammenstillingens kapittel fire. Grunnleggende teoretiske rammeverk er skandinavisk nyinstitusjonell teori, samstyringsteori, makt og nyere perspektiver på innovasjon i offentlig sektor. Med utgangspunkt i disse ulike teoretiske tilnærmingene og et rikt datamateriale, synligjør avhandlingen ulike aspekter ved prosessen der kommunale aktører forsøker å tilpasse den nasjonalt initierte innovasjonsideen LMS til lokal praksis. Samlet sett søker avhandlingen å bidra til kunnskapsutvikling innenfor feltet offentlig tjenesteinnovasjon. Datamaterialet og ulike teoretiske perspektiver viser at både nasjonale økonomiske insentiver og aktørers oversettelseskreativitet og makt har innvirkning på hvordan samarbeidsbaserte innovasjonsprosesser foregår. Til sammen kan disse forhold ses som både drivkrefter og barrierer. De kan anses som drivkrefter ved at a) økonomiske insentiver skaper rom for entusiastiske og kreative enkeltindivider til å få gjennomslag for sine egne perspektiver på innovasjon. I tillegg b) at økonomiske insentiver i seg selv kan bidra til oversettelseskreativitet ved at aktører kontinuerlig føler seg presset til å respondere på nye omstendigheter, samtidig som disse også skal tilpasses allerede etablert praksis - dermed fremvekst av innovasjoner. De kan samtidig ses på som barrierer fordi entusiastiske og dedikerte enkeltaktører med slike midler kan få en mulighet til å drive frem egne perspektiver, slik at andre aktørers og potensielle bidragsyteres betraktningsmåter i deler av innovasjonsprosessen kan bli satt på sidelinjen.