«Fra jeg til vi» : Læring skulder ved skulder

Abstract

Denne rapporten dekker et arbeid som har pågått fra 2013 til 2017. Det startet med en idé om å prøve ut felles praksisstudier for studenter fra tre profesjonsutdanninger for å finne ut hvilket læringspotensial som lå i dette for studentene. Etter et omfattende planleggingsarbeid var de første studentene i felles praksisstudier i studieåret 2014-2015. Deretter ble prosjektet utvidet og videreført i to studieår til. Hensikten var å samle nok erfaring til å kunne å utvikle en «ny» praksismodell der tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er inkludert i ordinær praksis. I løpet av prosjektperioden har i alt 87 studenter, fra sykepleier-, ergoterapeut- og vernepleierutdanninger, gjennomført felles praksisstudier og jobbet med felles pasienter i Hedmark og Oppland. Studentenes erfaringer kan best oppsummeres med et sitat fra en av studentene: «Jeg tenker ikke lenger hva JEG kan, men hva VI kan..». Håpet er at denne type læring skal sette spor og gjøre en forskjell i senere yrkesutøvelse, og bidra til mer helhetlige helse- og omsorgstjenester. I denne rapporten har vi først redegjort kort for nasjonale føringer. De peker på at utdanningsinstitusjoner har ansvar for å utdanne yrkesutøvere som er forberedt på tverrprofesjonelt samarbeid. Videre har vi presentert kunnskapsfronten når det gjelder TPS i praksisstudier. Prosjektet, som har gått under navnet «Skulder ved Skulder» er beskrevet. Vi har redegjort for erfaringene som er høstet gjennom prosjektet og oppsummert disse. De er sentrale i en praksismodell som inkluderer TPS. Av pragmatiske skrivehensyn er ordet pasient brukt gjennomgående, selv om vi i flere sammenhenger kunne brukt bruker. Vi har valgt å illustrere studentenes erfaringer gjennom bruk av sitater for å få fram deres stemmer. Det er ingen tvil om at det er verdifull læring knyttet til felles praksisstudier for studenter fra helse- og sosialfaglige utdanninger. Det har derimot vært utfordrende å overføre gode erfaringer fra relativt få studenter til en praksismodell som kan fungere med et stort antall studenter. Prinsippene som må videreføres er: (1) fleksibilitet, (2) tydelig arbeidskrav, (3) refleksjon (4) tilpasset ordinær praksis, og (5) ansvarliggjøring av studentene. Den «nye praksismodellen» vi har skissert må derfor betraktes som en prototyp som må prøves ut, evalueres og justeres etter hvert som man gjør seg erfaringer.